Denne artikkelen stod først i tidsskriftet Rødt!. Den var ment som en analyse av nettopp det overskrifta sier, den norske venstresida akkurat da. Herunder blei også Klassekampen kommentert. Dette valgte avisa å fokusere på da artikkelen blei trykt også der. Dette førte til en større mediekampanje om at AKP ønska å kvitte seg med redaktør Bjørgulv Braanen. AKP avviste straks at dette var tanken, uten at det hadde noen effekt hos kommentatorene. Kravet var at AKP ikke kunne fortsette å eie avisa. Både i denne og i flere andre sammenhenger har jeg skrevet om Klassekampen, ei avis jeg har brukt ganske mange timer og kroner på. Du kan finne mange av disse tekstene her på nettstedet. Det er også en del 2 av denne artikkelen. Den heter «Om kommunistpartiet – Om det revolusjonære partiet» og handler om oppgavene til et revolusjonært parti: Å konstituere den nye arbeiderklassen, avsløre reformismen, studere marxismen, og bygge et parti som deltar i klassekampen og arbeiderklassens organisasjoner. |
Ny regjering. Kan den føre til et oppbrudd? Er det krefter som med noen form for realisme vil danne et nytt venstreparti i Norge? Vil SV i regjering føre til en splittelse? Er Manifest et initiativ for et nytt parti? Eller har Manifest andre mål? Hva kan Klassekampen bidra med? Hva slags parti er nyttig nå?
I september 2005 avløste AP-SV-SP-regjeringa H-KrF-V. Ønsket om en vei vekk fra markedsliberalisme og tomme kommunekasser bragte Stoltenberg, Halvorsen og Haga til tronen.
AKP har hele tida sagt at ei AP-SV-SP-regjering ikke kommer til å føre til noen grunnleggende ny kurs. Kraftig kritikk fra egne rekker og stor bevegelse på grunnplanet i fagbevegelsen kan nok dytte den litt ut av lei her og der, men veien går mot samme mål: Å styre med omsorg for kapitalens vekst og vel. En borgerlig politikk, med andre ord.
Det tok ikke lang tid å se det. Regjeringas statsbudsjett gav litt mer til kommunene enn hva Bondevik ville gi, men fortsatt sliter de med gjeld og underskudd. Bedring? Ikke av betydning. Boligløse og fattige har fått beskjed av Bjarne Håkon Hansen om å stå opp om morran, og sosialhjelpsatsene økes ikke. Pensjonsreformen kjøres igjennom, AFP trues, olja skal opp som aldri før, de rike får skattelettelser, bombefly sendes i USA-tjeneste i Afghanistan. Ny kurs? Hvor skulle den komme fra?
Enhver norsk regjering er nødt til å styre landet ut fra at kapitalismen er slik den er, og ut fra at staten er kapitalens stat. Det er konsensus, en ikke-vedtatt enighet blant dem som styrer, om at Norge ikke kan ha for mange i arbeid, for da blir lønningene for høye, og det heter «press i økonomien». Det blir framstilt som en farlig sykdom for alle. Det er enighet om «handlingsregelen», som betyr at bare så og så mye av oljepengene skal kunne brukes til tiltak i samfunnet, til kommunene for eksempel, ellers går det fryktelig galt. Men langt mer kan brukes av selskaper og rikinger, og da går det feiende flott.
Det er en konsensus om Nato, om WTO og Gats, om direktiver som EU kommer med, om EØS. Uten videre skal Norge fortsette som før. AP styrer landet – som før.
For de ikke eiende klassene er det bare to ting som kan hjelpe. Det ene er at de ser sine felles interesser og slåss sammen for forbedringer her og nå for å vinne noe, eller hindre det verste barbariet. Det andre er å slå seg sammen for å ta makta fra kapitalistklassen og skape sin egen stat, der målet ikke er å tjene kapitalens interesser, men folkets.
Reformer er bra. Folketrygda og abortloven er eksempler på lover som har gitt arbeiderklassens kvinner og menn et lettere og tryggere liv. Men å gjøre reformkampen til linja for å oppnå et nytt samfunnssystem der kapitalen ikke lenger styrer, er reformisme. Kapitalen sitter jo fortsatt ved makta og kan ta vekk reformene.
En del av reformismen er å spre illusjoner om sosialdemokratiets evne til å reformere kapitalismen. Slik skjules at sosialdemokratiet er en måte kapitalismen bruker til å styre med. Sosialdemokratiet kan få gjennom ting som erklærte høyrepartier ikke kan, fordi de har større tillit i arbeiderklassen. Det var bare AP-ledelsen som kunne stoppe den kraftige bevegelsen mot pensjonsreformen.
Forskjellen på Høyre og ledelsen i DNA er ikke først og fremst politikken, men hvem som stemmer på dem. Det kan brukes til noe bra. Forventninger til et parti med «arbeider» i navnet, kan mobilisere folk til å kreve og slåss. Men hvis den eneste forståelsen er illusjonene og skuffelsen, må det gå dårlig. Arbeiderklassen blir mye sterkere hvis den forstår kapitalismen og sosialdemokratiets rolle. Den kan slåss bedre i det daglige. I tapene ser den hvilke sterke krefter den har imot seg, og ikke først og fremst sin egen svakhet. Reformismen og illusjonene om sosialdemokratiet er arbeiderklassens problem nummer en.
Revolusjonære organisasjoner som kan legge fram en slik samfunnsanalyse, er nyttige i kampen mot kapitalen. Borgerskapet er avhengig av at folk finner seg i å bli styrt. Det er nødvendig at arbeiderklassen og de andre samfunnsklassene uten makt, ikke utfordrer den kapitalistiske samfunnsordninga og krever statsmakta. Revolusjonære organisasjoner som bryter totalt med systemet må kontinuerlig bekjempes eller usynliggjøres, slik at de ikke får stor oppslutning. Av samme grunn må også sosialismen bringes i vanry i arbeiderklassen.
Men konfliktene i samfunnet er der like fullt. Folk vil ikke ha markedsliberalismen som livets mål og mening. Folk vil ikke delta i krig. Så kan vi spørre: Vil forhåpningene om en «ny kurs» føre til kamp, bevegelse og danning av et eller flere sosialistiske partier? Om ikke partier – så spirer? Perspektivet mitt er 4–5 år, ikke 10–15. Hvor er i så fall organisasjonene og miljøene som kan være utgangspunkt? Jeg vil se på SV, de såkalte «nye bevegelsene», Manifest og Klassekampen. Til slutt på mulighetene for RV og AKP.
Vil det kunne skje at SV splittes, når erfaringene fra regjeringssamarbeidet kommer på bordet? Vil en eventuell splittelse legge grunnlaget for noe nytt til venstre for SV? Jeg tror ikke det hvis vi snakker om de første åra. Fordi:
De som er i opposisjon vil lett la seg temme. Fiskaa har nå brukt tid på å forklare at ISAF ikke er en del av USAs strategi, enda USA sjøl sier at det er det.
Venstresida er forblinda av «FN-sporet». Det FN har godtatt, er fint. Sjøl deltakelse i USAs okkupasjon. Når det blir sendt bombefly, får de det vanskelig og protesterer. Men så følger de videre med på ferden.
Venstresida slåss for å få makt i partiapparatet. Men stortingsgruppa bestemmer linja. Nå vil regjeringa bestemme linja. SV på Stortinget sa ja til at NATO skulle bombe Kosovo. Ingen splittelser eller kjente utmeldinger. Det ble det laget et protestopprop fra andre i SV. På det påfølgende landsmøtet ble det vedtatt en generell uttalelse om at USA er den største trusselen mot freden i verden. Dette var et tilstrekkelig fint plaster på såret. Etter 11. september 2001 ble uttalelsen null verdt. Da ga SV-ledelsen sin tilslutning til Artikkel 5 i Nato, som gav USA fritt leide.
Interne uenigheter kan også løses slik: I ledelsen er det en sterk ja til EU-fløy. Partiet sier at alle representanter på Stortinget fra SV skal stemme JA hvis det er mer enn 50,01 % ja-stemmer i ei folkeavstemning. Venstresida lager dårlige kompromisser for å unngå splittelse.
I april vedtok endelig SV at partiet var imot pensjonsreformen. SV-ledelsen var ikke med på forliket som AP gjorde med Bondevikregjeringa i mai 2005. Men hva mer? Ingenting. I regjeringserklæringa er SV med på å si at pensjonsforliket ligger fast. Dette er en kjempesak: Privatisering av en sosial velferdsordning som har svært mye å si for livet til arbeiderklassen.
Konklusjon: Venstresida i SV havner alltid på sporet igjen. Hans Ebbing har etter 30 år som «venstreopposisjon i SV» ikke mye å vise til når det gjelder å drive partiet til venstre. SV splitter seg ikke med det første.
For en tre-fire-fem år sia var det mange som fikk inspirasjon av demonstrasjonene Verdensbanken og WTO. Fra de rike landa reiste folk som jobba med fredsspørsmål, rettferdig handel, utviklingsspørsmål. Mye nyttig kunnskap ble lagt på bordet. Mange var opptatt av å begrense innflytelsen til selskaper som Reebok og Nike, banker og forsikringsselskaper.
Parola ble reist: «En annen verden er mulig». Den ekstreme markedsliberalismen måtte temmes. Fronten var brei.
Bevegelsen avgrenser seg i hovedsak til gode reformistiske krav. Den er kritisk til storkapitalistene, men stiller ikke oppgava å fjerne kapitalismen. Ord som «elite» og «globale selskaper» erstatter begreper som borgerskapet, kapitalisme og imperialisme. At bevegelsen er reformistisk, betyr ikke at den ikke har mange gode sider. Det betyr at den har klare begrensninger.
Antiglobaliseringsbevegelsen fungerer som en viktig kritiker mot systemet. Redselen for å støte fra seg sosialdemokratiet er likevel så stor at når Attac i Norge skulle startes i 2001, var det ikke mulig å få organisasjonen til å ta standpunkt mot det liberalistiske maktorganet som truer Norge mest, nemlig EU.
Boka Tredje venstre – for en individualistisk sosialisme av Magnus Marsdal og Bendik Wold kom i 2004. Den er grundig gjennomgått av Jon Børge Hansen i Rødt! nummer 2/05. Jeg er enig i vurderinga til JBH og skal ikke gjenta den.
Bortsett fra alt de skriver om individualismen, sier de at det er et behov for et «tredje venstre» som skal komme etter den borgerlige revolusjonen og arbeiderbevegelsen (med kommunistiske og sosialdemokratiske partier). De nye bevegelsene (antiglobaliserings-) er viktige her.
Vi ser kanskje mer når vi ser på det praktiske arbeidet: Stiftelsen Manifest.
Høsten 2002 arrangerte Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og Rød Front på universitetet i Oslo en konferanse som de kalte Manifest 02. Der mobiliserte arrangørene 800–1000 ungdom.
Høsten 2003 ble det laget en stiftelse. Av de voksne, aktive «for-gamle-til-SU-og-RU» i styret var Magnus Marsdal og Håkon Kolmannskog, Bendik Wold og Hannah Helseth. Stiftelsen tok navn etter konferansen i 2002, Stiftelsen Manifest.
«Formål: Stiftelsen Manifest skal bidra til kampen for et sosialistisk folkestyre gjennom å legge til rette for teoriutvikling og diskusjon blant radikale og revolusjonære i Norge. Stiftelsen Manifest skal søke å skape debatt på tvers av ideologiske tradisjoner og organisatoriske skiller. Det ligger utenfor stiftelsens formål å ta initiativ til større, landsomfattende arrangementer som krever organisatorisk mobilisering (som for eksempel Manifest 02). Manifest skal inkludere flest mulig grupper og synspunkter til diskusjon av alternativ til kapitalismen og strategier for venstresida.»
Stiftelser eier seg sjøl og er funnet opp for blant annet å ta vare på formuer uten innblanding fra omverdenen. Reglene for Manifest står her: www.stiftelsenmanifest.no. De fungerer slik:
Sørg for at eksisterende organisasjoner lager en stiftelse for deg ved å bevilge penger og utnevne det første styret. Men du har ingen organisasjon. Du bruker etablerte organisasjoner til å mobilisere for deg.
Man kan ha en logo, i dette tilfellet Manifest, som arrangerer møter og konferanser. Man kan drive logobygging, som ved å feste navnet sitt til etablerte organisasjoner: Manifest og Kvinnefronten. Manifest og Klassekampen. Stiftelsen Manifest annonserer gratis i Klassekampen.
Man trenger ikke medlemmer, medlemsdemokrati, problemer med uenigheter, vedtak, valg av styre. Man kan arbeide bare sammen med dem en liker best. En trenger ikke bygge organisasjon i mange år, på Gjøvik, i Kristiansand, i Ålesund og på Nesna. En trenger ikke streve med å få inn kontingent, en kan i stedet ha organisasjoner som støtter opp, og de kan streve med kontingent.
Man trenger en hovedstad, en kafé, venner i pressa – og initiativ. Det har Stiftelsen Manifest. Magnus Marsdal, krumtapp hele veien, er etter min mening dyktig til å ta initiativer.
Sommeren 2005 ga Stiftelsen Manifest ut en pamflett, Den nye folkebevegelsen. Kan venstresiden lykkes i 2005–2009? Redaktør og artikkelskriver var Magnus Marsdal, Manifest. Andre skrivere: Ingrid Fiskaa, Kleiv Fiskvik og Bendik Wold.
Forfatterne skriver:
«25 år med nyliberalisme er nok. Derfor bygger vi en ny allianse som kan mobilisere nedenfra for en rettferdig politikk. I 2005 må folks egne ønsker og bekymringer sette dagsorden for de politiske partiene og valgkampen. Alle gode krefter oppfordres til å delta: Sett deres egne krav på dagsorden for valgkampen – sammen kan vi bekjempe nyliberalismen og kreve en ny kurs ved valget i 2005!»
Fiskaa ser for seg flere titusen i tog 3. september. Og at det bygges enda større og tettere nettverk i året/åra som kommer, «fra den minste arbeidsplass og til Verdens sosiale forum». (Det gikk 2.300 i toget. RV deltok kraftig med ca en tredel av dem.)
Det er bra å lage felles aksjoner mellom sjukepleierforbund, lærerorganisasjoner, LO og andre. I Norge er det lange og gode tradisjoner med at folk går sammen med sine krav. Det mest synlige er på 1. mai.
Det også bra å stille krav. «Vi vil beholde AFP slik den er.» Lage mye styr på forhånd. Følge opp etterpå. Derfor er et forventningspress av det gode, og det bør utnyttes for alt det er verdt. Men da må det faktisk organiseres en kamp.
Avgrensinga til venstre, «realismen» i krava og illusjonene om at det var mulig å få regjeringa til å føre en mer venstreorientert kurs, gjorde at initiativet i realiteten bar ved og vann til Arbeiderpartiet.
Demonstrasjonen Oslo2005 den 3. september hadde disse talerne: Reiulf Steen, nestleder i Attac Norge, men godt kjent som tidligere leder av AP. Ingrid Fiskaa, leder i Fredsinitiativet, men godt kjent som sentralstyremedlem i SV. Marte Ryste, redaktør for Kvinnefrontens tidsskrift Fett.
Manifest-gruppa er et bitte lite miljø. Jeg tror ikke at de har planer om å lage noe parti sjøl. En sak er at stiftelsesformen hindrer demokratisk deltakelse og lokal utbygging. Men viktigere, jeg tror en landsomfattende organisasjon er en alt for strevsom tanke, ja et reint hindrende prosjekt. Påvirke, ja. Dra lasset, nei. Å være frilansingeniør i politikk tror jeg er mye mer forlokkende. Drømmen om en sammenslåing av SU og RU som vi hørte om for en to–tre år sia, hører vi lite om nå. Jeg tror initiativer som ble tatt i forbindelse med valget i 2005, er mer et uttrykk for de reelle måla.
Det er «folkebevegelsen» som er målet. «Før vi kan kives om hvorvidt bevegelsen skal være «revolusjonær» eller nøye seg med «reformer», må vi jo ha en folkebevegelse med kraft til å legge en ny politisk kurs for samfunnet,» står det i den omtalte boka. «Først folkebevegelse, så partipolitisk uttelling.» Dette er en kraftig undervurdering av politisk organisering og politisk kamp. Med disse to perspektivene, å påvirke oppover, og å undervurdere den politiske kampen, er det ikke rart at RV blir både usynlig og uinteressant – for dem.
Ingrid Baltzersen skreiv i Røde Fane høsten 2004 at boka Tredje venstre fungerte som ei avgrensing mot den organiserte venstresida. Det tror jeg er rett. I Manifestboka skriver forfatterne: «Ingen partier kan sies å representere interessene til arbeidsfolk flest.»
Manifest vil gjerne være en tenketank. Tenketanker kan bidra med mye bra, ikke minst når det er marxister som gjør utredningene, som har forståelse av klassene, kapitalismen, sosialdemokratiets og statens klassekarakter. Hvordan Manifest vil utvikle seg som tenketank, gjenstår å se.
Klassekampen har også retta sin oppmerksomhet oppover i systemet. Avisa hadde en serie som het Veivalg 2005. Vignetten var symbolene til AP, SV og SP. Slik viste avisa at det bare fantes én ny kurs; ei regjering av disse partiene. Så tok avisa på seg oppgava å hjelpe den «rødgrønne regjeringa» til å styre, ved å hente inn råd fra ulike eksperter, forskere, professorer. Ikke fra arbeidere, fattige, enslige mødre, minoritetsmenn, flyktninger, ungdom uten arbeid.
Jeg har lest avisa for juni på nytt. Det var mye valgrelatert stoff. Forskere gav råd til ei ny regjering. Innimellom ble SV-ordfører, SV-forsker, SVs Djupedal, Lysbakken og Holmås, SVs Karin Andersen , Lysbakken og Holmås igjen, SVs Ørnhøi, Lysbakken igjen og litt til, bedt om å kommentere forskjellige saker.
Det var også tre ikke-SV-ere med: Gunnar Garbo, Hallvard Bakke (Arbeiderpartiet), Magnhild Meltveit Kleppa (Senterpartiet). Arne Byrkjeflot var også med en gang, som LO-leder i Trondheim, og vi er riktignok mange lesere som veit at han representerer RV i bystyret, men det stod ikke.
Anders Horn og Hans Petter Sjøli etterlyste over to sider den 29. juni den nye regjeringas visjon som skulle gå 50 år framover i tid. Noe virkelig stort som kunne løfte blikket. Sosialisme som erstatning for kapitalisme var ikke med i vokabularet. Å øke skattenivået var en visjon ... Men så har jo også Sjøli kapitalismen med «det liberale demokratiet» som sin valgte endestasjon. Han sier på side 14 i boka Mao, min Mao: «Jeg vil ikke ha en annen verden.»
Etter valget tok avisa på seg den støttende-kritiske rolla. Regjeringserklæringa ble lagt fram 17. oktober. En gjennomgang fra 15. til 30. oktober viser noen trekk. Redaktør Braanen mener at den nye «sentrum-venstre»-regjeringa representerer et stort skritt i riktig retning, ja faktisk et historisk tidsskille. Avisa preges av positiv forventning, og er et medium for Djupedal, Gahr Støre og Solheim som forteller om hvor fint det skal bli nå.
Alle som skriver kommentar på side 2, utenom avisas egne journalister, er SVere. Det er Ingrid Fiskaa, Torild Skard, Hans Ebbing og Arne Overrein. Det er en ikke-SVer: Reiulf Steen. Avisa konsentrerer seg mye om å bli SVs Se & Hør. Hvem skal ha hvilke posisjoner? Det topper seg flott og familiært på forsida lørdag 29. oktober: «Han kan stoppe Audun!»
Ville Klassekampen kunne være en spydspiss for et radikalt venstreparti? Ja. Men ikke med den rådende politiske linja som fungerer som en illusjonsfabrikk om Arbeiderpartiet. De regjeringsansvarlige eller hva jeg skal kalle dem, Bjørgulv Braanen, Anders Horn og Hans Petter Sjøli, har valgt den kritisk-støttende linja overfor den nye regjeringa. Som Aftenposten og Arbeiderbladet var. Avisa gir råd og vil være med på å styre landet. I følge VG 5. september deltar da også redaktøren i prosjektet Norge 2015, et «tenkeloft» med folk som faktisk styrer landet.
Det kapitalistiske, sosialdemokratiske Norge er utviklingas endestasjon. Når SVs venstreside blir fortvila over at regjeringa sender F16-fly til Afghanistan, får de så hatten passer: Det burde dere ha tenkt på før, dere har ingenting å klage over nå. Jeg klarer ikke å se hvordan ei sånn linje kan utvikle annet enn støtte til regjeringa.
Et gammalt ordtak sier: «Den som skal eta middag med dei store, må ha langt skaft på skeia si!» Kanskje det er en ide at de av litt mindre størrelse skulle invitere Klassekampen til middag hos seg?
Hvis ikke miljøer innafor antiglobaliseringsbevegelsen, Manifest, SV eller Klassekampen driver og pusler med ny(e) partidannelse(r) – hva blir det igjen da? RV!
Jeg nevner i denne omgangen RV (og ikke AKP), fordi RV stiller til valg. Det er interessant å se hvordan Manifest-mennesker og andre strever med å få SV og AP til å mene omtrent det samme som RV mener i mange spørsmål. RV er det eneste partiet som faktisk ville foreslå disse tinga på Stortinget, slik at det ble den debatten, mobiliseringa og avstemninga som etterlyses. Dette partiet blir likevel ikke regna med.
Så hva er meninga? Å tro at det gir resultater å delta i «storpolitikk» uten at et revolusjonært parti fører kampen politisk og organisatorisk?
Det startes i disse dagene en debatt i RV og AKP, forhåpentligvis også i RU, om hva som skal til for å samle og styrke den revolusjonære bevegelsen i Norge. Det finnes ingen andre seriøse forsøk. Dette stiller oppgava som RV og AKP har satt seg, i et enda viktigere perspektiv. AKP ønsker prosessen velkommen, og ser fram til de lokale diskusjonene som skal føres i fellesskap om dette. Så får vi se hva som kommer ut av det. Uansett utfall vil den revolusjonære bevegelsen bli mer enhetlig og styrka.
Under kapitalismen er det ikke rom for en kurs som betyr at de menneskelige behovene settes foran kapitalens behov. Så hvis det er det en vil ha, må kapitalismen vekk, og det trengs et kommunistparti, et revolusjonært parti, som sier akkurat dette og som organiserer kampen mot kapitalen.