Torsdag 25. mars 1999 klokka 17 skulle det være demonstrasjon ved den amerikanske ambassaden i Oslo mot bombinga til USA og Nato. Den var godkjent av politiet. De hadde satt opp sperringer mellom fortauet og gata vis-a-vis ambassaden slik de pleier.
Men det nye var at de lagde ei sluse der sperringa begynte. Der kroppsvisiterte de oss. De løfta på jakker, befølte oss på kroppen og åpna vesker. Det var svært provoserende og vakte indignasjon og sterke protester. Men jeg tror de fleste av oss ble så overrumpla at vi lot det skje. Men ikke en gang til. Derfor ble demonstrasjonen lørdag 27. mars holdt utenfor sperring og sluse; vi gikk rett og slett ikke inn. Det føltes som en stor lettelse.
Politiet henviser til Politilovens paragraf 10 og 11. Jeg siterer og kommenterer deler av teksten som kanskje kan være aktuelle.
Politiet kan foreta visitasjon for å bringe en persons identitet på det rene, hvis personen nekter å oppgi navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet ber om det, eller det er grunn til mistanke om at den oppgitte identitet er falsk. Visitasjon for å fastslå identitet kan også foretas etter §12 siste ledd.
Kommentar: Vi ble ikke bedt om opplysninger om identitet.
Politiet kan visitere enhver som fjernes, anholdes eller innbringes for å søke etter våpen eller andre farlige gjenstander.
Kommentar: Vi ble ikke fjernet, anholdt eller innbragt!
Om arrangementer på offentlig sted m.v:
Den som vil benytte offentlig sted til demonstrasjon, opptog, møte, stand eller lignende, skal i god tid på forhand gi politiet melding om dette. For øvrig kan det ved vedtekt etter lovens §14 gis regler om søknadsplikt for visse arrangementer på offentlig sted eller meldeplikt for for arrangementer som for øvrig er allment tilgjengelige.
Kommentar: Det var søkt om og gitt tillatelse fra politiet. Alle formaliteter var i orden.
En melding som nevnt i første ledd, skal i alminnelighet gis skriftlig og inneholde opplysninger om arrangementets formål, omfang, ansvarlig arrangør, tidspunkt, avviklingssted og de ordenstiltak arrangøren vil sette i verk.
Kommentar: Alt dette var i orden.
Politiet kan forby arrangementer som nevnt i første ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller det formål som tilsiktes fremmet eller måten dette skjer på, strider mot lov.
Kommentar: Det var overhodet ingen antydning fra politiet om at de hadde noen slik frykt. De hadde i stedet godkjent demonstrasjonen, og de visste om alle arrangørene: AKP, Rød Valgallianse, Rød Ungdom, Internasjonale Sosialister, Blitz, Sosialistisk Ungdom i Oslo og organisasjoner tilknytta Norges Fredsråd. Hvis de hadde grunn til frykt: Hvorfor tillot de demonstrasjonen uten videre? Hvis de ikke hadde grunn til frykt, hvorfor ble vi visitert?
Politiet kan iverksette nødvendige tiltak for å sikre at lovlige arrangementer som nevnt i første ledd kan awikles uforstyrret og til minst mulig hinder for den øvrige ferdsel. Det kan også settes vilkår for avviklingen for å forebygge slike forstyrrelser eller krenkelser som nevnt i tredje ledd. Det kan herunder settes som vilkår at deltakere i demonstrasjon eller lignende ikke medbringer gjenstander som er egnet til å true eller påføre skade med.
Kommentar: Politiet hadde ikke varslet om at de ville gå til et slikt skritt da de ga tillatelsen. De kjente arrangørene. Når jeg ble kroppsvisitert: Mente politiet at de hadde grunn til å mistenke meg for å ha med gjenstander som jeg skulle true med, eller påføre skade med? Hvorfor? Fordi jeg bar på en plakat der det sto «Norge ut av krigen»?
Det er enda et spørsmål som er verdt å stille, da det utfyller bildet av hvordan demonstrasjonsretten blir respektert. Da rapporten om politiets overvåkingstjeneste ble lagt på bordet, ble det bedyret at det ikke skjer noen overvåking av venstresida lenger.
Hvorfor står det da politifolk på takverandaene og fotograferer oss hele tida? Har ikke folk som deltar i politisk virksomhet rettssikkerhet når de protesterer mot regjeringas politikk? Hvilke paragrafer dekker politifotografene seg bak?