Dette er et forsøk på å forklare den tankegangen vi hadde om «kommunistpartiets ledende rolle». Det vil si, jeg skal bare snakke for meg sjøl og det jeg oppfatta som vanlig i miljøet jeg var med i fra jeg var en 15 år på 60-tallet. Da ble jeg medlem av SUF, Sosialistisk Ungdomsforbund. Det var ungdomsforbundet til SF som igjen var forløperen til SV.
Klassebakgrunnen vår hadde betydning: Hvem var vi? Vi var stort sett en gjeng med arbeiderungdommer. Noen få kom fra akademikerhjem med radikale eller revolusjonære foreldre. Jeg veit ikke hvordan det ble etter hvert, men når jeg tenker på de første 150–200 jeg kjente sjøl, var de stort sett fra vanlige arbeiderhjem og liknende herligheter. Når jeg ble kjent med studenter, traff jeg folk som kom fra fiskevær og småbrukerfamilier. Det var jo på den tida at vanlige folk begynte å få studere, det var ikke vanlig til da. Felles litteratur i bokhyllene til radikale arbeidere (biblioteksbøker) og akademikere (eide sjøl): Karl Evang, Johan Borgen, Rudolf Nilsen, Nordahl Grieg, Martin Andersen Nexø, Hans Kirk, Traven, Scherfig, Steinbeck, Sayers og Kahn, Gorki, Kielland, Garborg, Vainø Linna, Jorge Amado, Barrea, Ostrovskij. Litteratur som støtter voldsomt opp under klassefølelsen og indignasjonen over urettferdigheten som den fattige over hele verden alltid utsettes for. Noen veldig få hadde Arbeidernes leksikon (dyrt).
Arbeiderungdommer har ikke så mye tiltro til «systemet». Både voksne og barn i arbeiderklassen har en litt diffus bruk av ordet «de (eller dem)». «De har bestemt det. De gir seg vel ikke før dem får vilja si» osv. Dem/de er overklassen, eller makta, de som bestemmer. «Dem/de» er også utviklinga: «Dem skal ha alle til å betale med kort, nå.» Dem er i hvert fall alt annet enn den som snakker! Det er vissheten og følelsen av klasse som er bakgrunnen for talemåten. Vi snakka (snakker) sånn. Fattigdommen hadde betydning.
Vi var mange som kom fra arbeiderhjem med nokså dårlig råd. Nå har jeg ikke det. Men som lærer kjenner jeg igjen det trange livet når jeg blir kjent med enkelte elever. Det vil jeg ikke utbrodere. Men noen som leser dette, veit hva jeg snakker om. Og de veit, at når folk som har det de trenger og en god del mer, forteller den fattige at opprørske tanker bærer galt av sted, så tenker den fattige «kyss meg i ræva», men det er ikke sikkert hun sier noe.
Og når maktas representanter forklarer det samme om opprørets gru, så hører den fattige ikke etter, de rike tilhører likevel en annen verden. Vi hadde lært at såklart skal en stemme ved valg, men det har ikke noe å si hva du stemmer, når det kommer til stykket. Det er makta som rår, uansett. Og makta ligger i bankdireksjonene, i industrilederskapene, på partikontoret til Det Kongelige Norske Arbeiderparti. Å komme til oss med «parlamentarisme betyr demokrati» fungerte dårlig, det hadde vi lært om på skolen, men visste at de løy. Av egen erfaring! Da var vi 12–15 år.
Den politiske oppdragelsen hjemmefra hadde betydning. Mange av oss kom fra radikale hjem. Foreldrene våre var medlemmer eller stemte NKP, SF (forløper til SV) og DNA. Flere foreldre hadde vært aktive med diverse arbeid under krigen, flere var lokale fagforeningsfolk, noen hadde vært med i Mot Dag før krigen, noen hadde drevet solidaritetsarbeid for det spanske folket mot fascismen.
Vi hadde lært om antikommunismen til McCarthy, Haakon Lie og Einar Gerhardsen, og vi visste fra fortellingene til foreldre, onkler, tanter og naboer hvordan radikale folk blei løyet om og forsøkt frosset ut fra arbeidsplasser, fagforeninger og lokalsamfunn. Dette var ikke teori for oss. Foreldre til folk i klassen skjulte at de abonnerte på Friheten, NKPs avis. Skulle vi kunne ta samfunnets støtter på alvor når de sa at de sjøl var sanne demokrater og stod for den eneste sanne lære? En latterlig tanke. Jeg venta meg aldri noe annet enn vondt fra makta. (Ikke nå heller.)
Det samfunnet vi var barn og ungdom i, hadde betydning. Befolkninga i Norge fikk elektrisk strøm av DNA. Av DNA-regjeringa. Vi fikk etter hvert innlagt vann og kloakk, og det er en deilig ting når mora di har vært nødt til å bære kaldt vann fra en brønn langt unna, og varme det, og alltid ha utedo. Utedo er kaldt om vinteren (og hvor skal du tømme bøtta?) og stinker om sommeren.
DNA-regjeringa var Televerket og folkeskole. Det var ikke noe rart at vi hadde en forestilling om at et parti på en naturlig måte var representanten for framskrittet. Holdninga vår til DNA var nok tosidig, ikke rart, ettersom DNA er klassesamarbeidspartiet. For sjøl om DNA var USA-lakeien nummer 1, og overklassens venn, var DNA samtidig representanten for biblioteker, vaksine og helsestasjoner. For Postverket, skolebespisning og Norsk Jernverk. Folk slutta opp om DNA. Arbeidsfolk syntes at DNA, når alt kom til alt, representerte dem, deres trygghet, arbeid og sjukepenger. Høyre gjorde det ikke. Ikke de andre partiene heller. Det var i virkeligheten ett dominerende parti i Norge.
Hva var alternativet? Noen sier i «angredebatten» i dag at det fantes et annet alternativ for oss, vi kunne blitt med i SF. Særlig de som både da og nå synes SF/SV er fint, sier det. Ja, vi var i ungdomsorganisasjonen til SF (SUF). Og medlemmer av SF. Jeg syntes SF var flott mot NATO og at de uttalte seg høyrøsta mot USA i Vietnam. Finn Gustavsen var modig.
Men slik jeg husker debattene i SF, og slik jeg oppfatta mange av representantene derfra, var de sinna på oss når vi snakka om at det var arbeiderklasse i Norge. Mange i SF mente at det var ulike sosiale lag i Norge, men ikke klasser. Når vi sa at det var nødvendig at folk gjorde revolusjon for at det skulle kunne bli sosialisme, sa de at vi var et gufs fra en forgangen tid og et fremmedelement for norske forhold.
At vi tok fram bilder av Lenin, Stalin, Mao, Marx og Engels for å vise vårt revolusjonære sinnelag, og dermed viste vår nokså aparte fremmedhet i uttrykksformen, endrer ikke det faktum at SF var og er (SV) et sosialdemokratisk, reformistisk parti som søker makt under kapitalismen. De var ikke noe alternativ for arbeiderungdom. (Når det gjaldt Trotskij, kan jeg ikke huske en eneste som hadde lært noe godt om han. I familiene våre blei han omtalt som en pratmaker som livnærte seg ved å bare snakke dritt om sosialismen, hvis han i det hele tatt ble nevnt.)
Partier hunne jo ha en ledende rolle ... Så når det kom til den nye revolusjonære bevegelsens standpunkter, til SUF og det tidlige AKP. Var det så rart å se for seg «det kommunistiske partiets ledende rolle» – i 1969 og i 1975? Forskjellen var at det kommunistiske partiet skulle representere arbeidsfolk på ordentlig. Jeg så for meg at en revolusjon tok flere år, jeg tenkte på 2. verdenskrig. Jeg tenkte motstandskampen og på prestisjen til Hjemmefronten etter krigen. Dette lærte vi mye om hjemme (motstandskampen) og på barneskolen (Hjemmefronten).
Jeg så for meg et sjøloppofrende parti og partimedlemmer som sloss sammen med resten av arbeiderklassen over lang tid. Dette partiet fikk stor tillit fordi det hadde studert akkurat det å gjøre revolusjon, altså andres gode og dårlige erfaringer, slik at det hadde noe å bidra med. For at sosialismen skulle utvikle seg til kommunisme, og ikke degenerere til kapitalisme igjen, trengtes det et parti som tok ansvar for den utviklinga også. Partiet var på en måte et organisert uttrykk for arbeidsfolks interesser framover, på samme måte som at Høyre ikke kunne være Postverkets og NSBs parti, det var det bare DNA som kunne være. Jeg kan ikke huske at jeg var imot andre partier, men jeg var nokså sikker på at andre partier ville ha liten oppslutning og spille liten rolle når folk først hadde sagt at de ville ha NSB og Postverket.
Bakgrunnen for dette synet tror jeg var rein og skjær idealisme. (Hvis en ide er god, går det godt. Hvis de gode gjør noe som er feil, er alt de gjør feil.) Jeg tenkte: Et revolusjonært parti måtte gjøre gode ting, hvordan var det ellers et revolusjonært parti, og hvordan kunne det ellers være med på/lede an i en revolusjon? Et revolusjonært parti bestod jo i hovedsak av vanlige arbeidsfolk?
Det jeg tenkte var ikke bare idealisme, men også uttrykk for en undervurdering av klassenes betydning under sosialismen. Klasser slåss for sine (ofte motstridende) interesser, og ett uttrykk er klasseorganisasjoner, åpne og skjulte. En forestilling om den store og vennlige oppslutninga om Det gode partiet var virkelighetsfjern og uttrykk for ønsketenkning.
Erfaringer: Både helt i starten og i 70-åra hadde vi diskusjoner og studier om hva som gjorde det mulig at en ny herskerklasse utvikla seg i Sovjet. Vår mening var at Sovjet var et fascistisk diktatur, og ikke et sosialistisk land. Sjøl lærte jeg mye om viktigheten av at folk er organisert på ulike måter gjennom erfaringer i kvinnekampen, i fagforeninga mi, i solidaritetsarbeidet og fra studiene av kvinnenes situasjon i Norge og i det som hadde vært sosialistiske land. Jeg mente etter hvert at et revolusjonært parti/partier tydeligvis måtte gjøre alt det kunne for å ikke administrere sosialismen.
Det synet har bare styrka seg hos meg (og det har vært AKPs vedtatte syn i mesteparten av AKPs historie). Både fordi makt gjør at du fjerner deg fra folk som ikke har makt, sjøl om rotasjonsprinsippet praktiseres, fordi ledere ofte blir uunnværlige fordi de får mest erfaring, men mest av alt fordi ledelser per definisjon må være konservative etter min mening. Ledelser i partier, fagforeninger og stater er nødt til å lede det som er i dag, med vedtak fra i går.
Under sosialismen må fagforeninger, kvinneorganisasjoner, revolusjonære partier som vil fram mot det klasseløse samfunnet, være opposisjonsbevegelser, nettopp fordi de har større mulighet for å se framover som det. Jeg mener dette er lett å si, men antakelig vanskelig å praktisere. Bare se på egne erfaringer fra arbeidsliv og organisasjonsliv. Erfarne folk trygles ofte av andre om å la seg velge. Erfarne folk blir på den andre sida så kunnskapsrike at det er vanskelig å fjerne dem, sjøl om en godt kunne tenke seg det, – tenk på fagforeninga. Der trengs det høyt kvalifiserte folk, og det tar tid å lære. Så utvikles de dårlige sirklene som med nødvendighet må brytes. For ledelser med høyt kvalifiserte folk, forteller andre hvor lite de kan, andre får dårlig sjøltillit, vil ikke la seg velge eller ta vanskelige jobber osv.
En sosialisme i Norge: Hvordan skal folk fra språklige minoriteter ha makt? Kvinner som ofte trur at de ikke kan? Arbeidsfolk som ser at de tillitsvalgte må kunne så mye for å fungere? For ikke å snakke om dem som ikke blir betrakta som vellykka i det borgerlige samfunnet? Og de som ikke kan eller vil bruke livet på å lese tjukke dokumenter? Hvorfor er det så få sosialismetilhengere som er opptatt av slike konkrete spørsmål? Blir det for hverdagslig for dem? Det er vel ikke nok å si «flerpartisystem, folkestyre, styre i fellesskap, utvikle sin egen fremtid, aktivt påvirke sin egen hverdag»? Kanskje arbeidsfolk ofte stiller andre spørsmål om sosialismen enn akademikere?
Nok om det. Jeg fikk lyst til å skrive fortellinga om hva jeg/vi tenkte. Kanskje den er nyttig for noen, kanskje for ingen. En nyttig erfaring for meg, er at vi gjorde våre egne feilslutninger. Altså, vi løp ikke til et utenlandsk meningsbyrå for å vite hva som var den rette linja. Vi hadde heller ikke en tre–fire mulige meninger liggende på et bord, og så valgte vi den onde, maktsjuke linja.
Vi var resultater av vår klassebakgrunn og det samfunnet og den tidsepoken vi vokste opp i. Akkurat det er det ingenting å grine for, synes jeg, det er ingenting å be om unnskyldning for, det er noe å betrakte. Jeg synes det var flott å være med på det. Og det er sannelig fint at den revolusjonære bevegelsen ble starta på nytt – etter 30 år!!