I dag har vi to hauger: En haug med folk som ikke har arbeid, men som vil ha. En haug med behov som skriker etter arbeidskraft. Men de som styrer, i verden og i Norge, et lite mindretall, de er ute av stand til å forene disse to haugene. For de er ikke folk! De er av et helt annet slag.
Disse kapitalistene framstiller vanlige folk i Norge som en trussel mot Norge sjøl: De eldre er en trussel. For hvis de får den hjelpa de trenger, da truer de Norges konkurranseevne. Det blir nemlig egentlig bedre for dem når de ligger aleine hjemme i leilighetene sine. Hvis de ikke synes det sjøl, er det bare fordi de ikke forstår seg på sosialøkonomi, sånn som Presthus gjør.
Hvis jeg på skolen gir ungene mer enn to blyanter i året, så truer ungene Norges konkurranseevne. Og hvis de får lærebøker i geografi som er så moderne at de viser de virkelige landegrensene i Europa, så truer de Norges konkurranseevne. At særlig læreren ikke skjønner dette, viser bare hvor dårlig det står til med lærerstandens vett.
For folk er et problem! Arbeidsfolk er ikke noe annet enn et fordyrende element i produksjonen. Og når du bryr banken med å ha lønna di der i all beskjedenhet, så må du sjølsagt betale gebyr. Og gamle folk må sjølsagt ta av minstepensjonen sin og betale egenandel når de er så sære at de blir gamle.
Vanlige mennesker er altså et problem for dem som på det aller frekkeste vis kaller seg Norge. For når de sier Norges konkurransevne, så mener de sin kapitalistiske konkurransevne på verdensmarkedet. Det er folks behov som truer deres profitt. Så enkelt er det.
| Rolf Presthus var finansminister i Kåre Willochs regjering. |