Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Tito

Bidrag i antologien Drømmemannen (1999) (utdrag)


Faren min hadde vært bryter og fotballsparker i mange år, var breiskuldra, tett og spretten. Han var nokså fornøyd med seg sjøl, tror jeg, ofte munter og glad og uvøren. Hver søndag morgen lagde mora mi god frokost. Hun stekte egg og bacon og gjorde det koselig. Imens gikk faren min og jeg på en liten tur nedover veien. Bak plankegjerdene var det hus og hager, vi kjente alle.

Et stykke nedi svingen bodde Tito. Han var en hund. En buhund. Han var oppkalt etter den jugoslaviske frigjøringslederen som alle beundra etter krigen. Men Tito var ikke glad, for Tito var ikke fri. Han var bundet med et langt tau til en krok i veggen.

Vanligvis, når jeg gikk forbi sammen med venninna mi eller mora mi, snakka vi koselig med Tito. Han rakk nesten bort til gjerdet, og vi stakk armen inn så langt vi kunne og klappa, og Tito slikka oss. Tito var søt.

Men når faren min kom! Da var Tito ikke søt i det hele tatt. Faren min var nemlig veldig redd hunder. Men det sa han ikke til noen. Når vi nærma oss hagen til Tito, ble jeg trist og ille til mote. For jeg var dyrenes venn, redda mus og maur, koste katter og frosk, og drepte ikke fisk hvis jeg ikke måtte.

– Far, nå går vi bare rett forbi? peip jeg opp til den digre bryterfaren min.

– Bare vent, gutten min, nå skal du se! ropte faren min glad (som alltid ønska at jeg var gutt), og gikk med raske skritt mot gjerdet til Tito. Med en gang hunden så faren min, ble han rasende, han kasta seg mot gjerdet, bjeffa og hylte, glefsa og sikla, men ble slengt tilbake av det stramme tauet.

– Ikke si det, far! peip jeg.

– Ha ha! ropte faren min. Og sa det. Han sa et ord han kanskje hadde funnet på helt sjøl, det lød som ORU! bare at R ikke var uttalt som r, men som den østlandske tjukke l som i klø eller kål, kanskje ordet ikke var ORU, men O, DU! Hva veit jeg, det var i hvert fall et ord som hadde en plutselig og sterk virkning på Tito. Jeg visste det på forhånd, og jeg tenkte, IKKE ORU i dag! Men ORU kom som et skudd, faren min gikk helt bort til gjerdet, kan hytta med neven. ORU! ORU! HA HA! Da Tito var utslitt og nesten død av kvelning, pleide vi å gå hjem.

Så kom den søndagen ingen snakka om siden. Ikke høyt. Faren min og jeg var igjen på vei nedover svingen. Bare synet av faren min fikk Tito til å fråde og gjøre stor innsats for å kvele seg. Han kasta seg fram, gang på gang, faren min ropte ORU! og var lykkelig.

– Spioioioioiong!

Der røyk tauet. Tito fløy over gjerdet som en liten hjort, en fugl, en antilope, på den mest elegante måte, med forbeina pent bretta inn under seg, og bakbeina rett ut bak, som siksaklynet!

Men da skulle du sett faren min! Han blei Donald Duck. Du veit, når de tegner Donald Duck som løper for livet, da synes ikke beina, du ser bare et hjul liksom, for beina går så fort, det var akkurat sånn beina til faren min så ut. Nedover veien, Tito etter. Tito med snuta tett inntil baken til faren min, mens han smilte! Munnen til Tito var vrengt ut i et stort smil, og alle de hvite tennene stakk ut i glede som på en kost.

Da begynte faren min å fly. Han fløy over gjerdet og inn på ei tomt hvor samfunnshuset stod. Der vokste det mye blåveis og hvitveis, der var det fester på 17. mai og møter for de voksne. Tito fløy etter. Faren min løp rett oppover stammen på ei furu som ikke hadde andre greiner enn dem som var i toppen. Tito ble stående på bakken. Faren min satt på ei grein høyt, høyt til vers. Tito bjeffa. Faren min pusta. Så begynte han å plystre en marsj.

Jeg gikk hjem og henta mora mi.

– Far sitter i et tre, og Tito vil spise ham, fortalte jeg.

– Det har han godt av, sa mora mi, når han plager dyr. Men hun blei med. Da hun så faren min i toppen av furua, begynte hun å le. Hun lo og lo. Hun satte seg i hvitveis og blåveis og lo og holdt seg på magen og la seg på ryggen og slutta aldri, og så måtte hun tisse og løp bak huset.

– Jeg skjønner ikke hva hu derre ler av, sa faren min da hun kom fram. Så plystra han «Her kommer Kampegutta».

Etter en times tid, tror jeg, var mora mi nesten ferdig med å le.

– Kom da, lille Tito, sa hun, og Tito kom glad og slikka henne, og så fulgte mora mi og jeg Tito hjem, og da vi skulle spise middag, kom faren min, for han hadde vært på tur.