Hei, Brigt!
Her er en bursdagsgave. Det er et forslag til deg. Det kommer til slutt. Alt som står før, er en begrunnelse. Når jeg skreiv den, tenkte jeg også på vennene dine som du har rundt deg og som jeg kjenner flere av.
Det er tre ting som opplagt henger sammen: Lys, maur og Grunnloven.
I vinter var jeg på besøk i en kommune i Telemark. Det var stor, stor arbeidsløshet, og min oppgave var å hjelpe mennesker med å skrive søknader om jobb, øve seg på å si positive ting om seg sjøl og fortelle om kvalifikasjoner de ikke hadde papir på. Det fortona seg nokså håpløst for de fleste, tror jeg. De var tvunget til å gå på kurs, men ble det noen flere jobber av det? Å nei.
Vi kom i snakk. «Alle» hadde en eller annen gang jobba på Lysfabrikken. Der lagde de alle slags stearinlys. Stedets store arbeidsplass. Som nå var lagt ned.
– Hvorfor ble den det? Brukte folk mindre telys nå enn før?
– Nei, folk brukte da lys til alt mulig nå ...
– Gikk den dårlig?
– Nei, ja, ikke godt å si, den gjorde visst det, eller kanskje ikke ...
– Hvem eide den?
– Nei, hvem var det, egentlig?
– Det burde ikke vært lov å legge ned en fabrikk som lager ting som brukes, sa ei. – Da er det vel bedre å lage avtaler med folk i kommunen eller fylket om å levere lys i butikkene der, eller et annet sted hvor de ikke har lysfabrikk ...
– Jasså, så du går løs på den private eiendomsretten, sa jeg.
– Kall det hva du vil, sa dama.
Kalle det hva en vil? Gjerne for meg. Det navnet jeg har lært, er sosialisme eller kommunisme, alt ettersom hvor mye eiendom det er som er delt ut eller forsvunnet. Men poenget på trappa var jo at det er sykt og merkelig at flere titalls mennesker, som lager noe folk bruker, ikke skal få lov til å arbeide, mens staten i stedet gir dem penger for å ikke gjøre noe. (Og tvinger dem ironisk nok på jobbsøkerkurs ...)
(Parentes: En eldre kar hadde vært en av sjåførene for det statseide Posten i alle år, men var nå
blitt «overtallig». Fylket var like stort som før, avstandene hadde ikke krympa, –
det var bare det at hver postsjåfør skulle kjøre lengre ruter hver dag.
Så vår mann ble naturligvis hivi ut, slik at han i stedet kunne få arbeidsløshetstrygd
av staten. Og gå på kurs for å lære å skrive jobbsøknad og fortelle om kvalifikasjonene sine.)
– De skulle vært nekta, var tonen på trappa når det var pause i kurset. Det mener jeg også. Nå må jeg straks si at jeg verken kjenner Lysfabrikken, dens eier eller de konkrete forholda. Kanskje det egentlig ligger hauger av lysfabrikker omkring, alle spyr ut sine lys uten plan, i hytt og pine, sånn at det blir for mange lys i forhold til hva folk kan kjøpe, slik det typiske er for kapitalistisk produksjon, og at den ene fabrikken tilfeldigvis går dukken, mens en annen tilfeldigvis lever en stund til.
Kapitalismen er jo anarkistisk og planløs. Men den er også grunnleggende udemokratisk. Det er mulig for én person, eller et styre på fem, å bestemme om en fabrikk med 10, 100 eller 1 000 produsenter skal slutte å produsere, uansett hva som skjer med de 10, 100 eller 1 000, deres familier og kommunen der de bor. Og alle godtar det. Vi er vokst opp med at den hellige eiendomsretten er helligere enn alle andre helligheter. Vi er hjernevaska. Ikke rart egentlig, for kapitalens profitører er faktisk helt avhengige av at denne storreingjøringa fungerer. Det er om å gjøre at ikke mange kommer på tanken om at «de skulle vært nekta».
Det trengs andre lover i Norge. Lover som bygger på erfaringene til dama på trappa og hennes syn på saken. Men det betyr at makta må tas fra eierne av kapital, den som brukes til å investere her og der, kort eller lenge, som sendes over hele verden for at arbeidsfolk skal forøke den der den kan forøkes mest. Det er demokratisk å ta kapitalen fra kapitaleierne. For det er ikke de som har skaffa det hele fram. De har bare røvet det. Jeg tror revolusjon er det enkleste. Velt bordet over ende, del ut korta på nytt.
SV-ledelsen vil styre landet. Ledere og stortingsfolk vil ha ministerposter. Godt betalt er det også. Forberedelsene gjøres. Nei til EU? Ok, det må ikke
sende søknaden, men det er helt greit å si ja. To tredels flertall på
Stortinget for å endre Grunnloven? Nei, nei, ikke lenger viktig, et alminnelig flertall i ei folkeavstemning er nok. Nei-folk fra SV på Stortinget? Greit
nok, bare de stemmer JA hvis 50,1 % av folket stemmer ja. Mot krig? Vel, vel, da USA gikk til krig mot Jugoslavia i mars 1999, var SV for. Mot USAs krig i Irak? Ja og ja, men hvis USA ber Norge trene USAs quislingsoldater i Irak, er det ja og ja til det også. Pensjonsreform som gir mindre til de fattige og mer til de rike? Ja og ja, men SV-ledelsen vil gi litt mindre mer til de rike og litt mindre mindre til de fattige. Privatisering? Nei og nei, forferdelige saker, bortsett fra i virkeligheten i kommunestyrer og fylkesting.
Det er ikke bra når venstrepartier gjør høyrestandpunkter stuereine. På den andre sida: Når var det sist så lett å argumentere for at radikale folk, sosialister, EU-motstandere og krigsmotstandere, burde stemme RV??? Er det sannsynlig at SV-ledelsen blir noe korrektiv til AP-ledelsen i EU-saka? Eller når det gjelder å få Norge ut av krigen? Er det noe å vise til, som skulle sannsynliggjøre det? Jeg ser det i hvert fall ikke. Ungdomsorganisasjonen til SV: Hvordan vil de forsvare å drive valgkamp for en politikk de er imot? (Brigt sa i fjor at venstrefløyen i SV burde gå over i RV. Intet dårlig forslag.) RV burde kline til i valgkampen i 2005: Mot EU og EØS? Mot norsk deltakelse i krig? Mot privatisering og konkurranseutsetting? Mot pensjonsreformen? Hvem andre enn RV står for dette? Stem! Og vi
kan si: Det er udemokratisk og upraktisk at de få kapitaleierne bestemmer over folks liv. Vi vil at makta skal tas fra dem! Opphev den hellige
eiendomsretten! Få slutt på mindretallets diktatur over flertallet! Var det for mye på en gang? Ok, er du mot krig, – stem på det eneste anti-krigspartiet!
Hvem skal ta makta? Det er de fine dyra som lever i underskogen. Maurene. Skrukketrolla i stubbene. Biller og sommerfugler. Bakterier! Det er de som kan rive ned de aller største trærne. Og lage mat til de nye som vokser opp.
Jeg bor i Oslo. Jeg kjenner en inder. Han skriver dikt og utgir dem for egen regning. Han kan også synge og komponere. I India har han publisert både bøker og musikk. Når han er på ferie i Kolkata, opptrer han på TV. l Norge har han stifta en forening som bl.a. arrangerer kulturkvelder. Der opptrer norske og indiske forfattere og musikere i program som varer i timesvis. Hvem har hørt om dette? Ingen. Andre enn dem som er der.
Spesielt? Både ja og nei. Mennesker med utenlandsk bakgrunn har et vell av foreninger og aktiviteter. Det synges, diskuteres, spilles, diktes, opptres og tales i bøtter og spann. De som gjør alt dette tilhører underskogen og synes ikke. Feil klasse, feil hud. Men de er der.
Lederne av de store faglige sammenslutningene hører vi nå og da fra i mediene. Ikke mye, men litt får de slippe til. Men også her er det en gedigen underskog! Tillitsvalgte på små og store produksjonsbedrifter, skoler, sjukehus, butikker – de er overalt. De kjenner regnskap og budsjett. Arbeidslivets lover og manglene på dem. De kjenner arbeidsgiverens taktikk og grumme planer. De veit hva det vil si å ikke vite hvilket mor-mormor-mor-selskap i Oregon som eier dem.
I underskogen bor også organisasjonsfolka. De som organiserer idrett, velforeninger, historielag, teatergrupper, musikkorps, veteranforening og frivillig hjelpekorps. De veit. Det er dem som organiserer kamp og aksjon for vei, for bru, for sjukehus, for at rullestolen skal komme fram, for brygge, for barnehage, for skolen, for alt folk må ha men som tas vekk eller ikke kommer. Men la dette mylderet av maur få mandat! Et vakkert samfunn vil stige fram.
Kvinnene er alle steder. Som folkevalgte, som indiske sangere, som fagforeningsfolk, som organisatorer av aksjonene og som de små, daglige hjuls nav. Men kvinner slåss fortsatt en stor kamp for mor og barn.
Jeg leser nå litt av den norske kvinnehistoria på nytt. Det er uhyggelig å se hvordan kampen som ble ført for 150 år sia, er den samme som i dag. Tankegangen og de ulike argumentene er de samme. Det handler om hvordan samfunnet ser på den ugifte mor og hennes barn. Om hvorvidt kvinnen skal ha rett til å bestemme over graviditet og barnefødsler. Om hvorvidt mannen har rett til å kjøpe seg seksuell tilfredsstillelse av kvinner. Om hvorvidt kvinnene skal føde trygt.
Katti Anker Møller med kampfeller fikk åpna det første fødehjemmet i Sarpsborg i 1917. Nå kjemper kvinnene og lokalsamfunnene for å bevare fødestuene. Et samfunn som har undertrykking som forutsetning for å kunne eksistere slik det er, kan aldri kvitte seg med den. Den vil oppstå i nye former, alltid. Så vi må ta vare på kvinnenes erfaringer – de veit dette!
Smådyra i underskogen lever sitt eget liv, travelt opptatt med å klare seg og forsvare seg mot dem som er større. De er stort sett usynlige. Men det er de som kan.
Noen ganger ser dyrene lyset. Jeg vokste opp som maurbarn. Men fikk likevel lov til å gå på gymnaset, som videregående het da, for foreldra mine ville at jeg skulle få utdannelse. På den skolen hadde vi en lærer som vi likte, som lot oss diskutere og som vi krangla mye med. Jeg var 17 år, sjenert, falt stadig sammen i endeløse latterkramper, men hadde så vidt begynt å våge å åpne munnen. I klassen var vi flere som var medlemmer av SUF. Det var ungdomsorganisasjonen til SF (siden SV). SUF stod for Sosialistisk Ungdomsforbund.
Vi og andre diskuterte altså, med læreren. Vi hadde lest om kulturrevolusjonen i Kina. Vi var begeistra. Gjør opprør mot autoritetene! Si nei til blind lydighet, be om forklaring! Demokrati! Massene er de virkelige heltene! (Husk at vi var vokst opp med DNA-diktaturet!) Vi leste at lærerne på skolene ble sendt ut på landsbygda for å dyrke ris. De skulle lære hvordan det var å leve et liv som flertallet levde. De som drev åndens arbeid skulle også lære håndens arbeid. Demokrati! – Det er noe for deg, lærer! ropte vi henrykt. – Ut på landet og dyrke poteter!
Læreren mente kanskje at vi kunne gjøre det sjøl, noe han ikke sa, men han var ikke begeistra for ideen. Han hadde mange innvendinger som jeg slett ikke husker. 15 år seinere, i 1982 tror jeg, var jeg med i ei AKP-gruppe til Kina for å studere hvilken vei det gikk. Sosialisme eller kapitalisme. Vi helte nok sterkt i retning av det siste.
Men en ting kan jeg ikke glemme. Vi kom til en fabrikk med flere tusen arbeidere. Noen hundre ansatte gikk på skole i arbeidstida. De lærte å lese og skrive. Det kunne jeg ikke fatte. I et sosialistisk land med revolusjon i 1949 synes jeg alle skulle rekke å gå så lenge på skolen at de kunne lese og skrive.
Svaret var klart: – Du skjønner at under kulturrevolusjonen var skolene stengt, for lærerne dyrka ris, så de barna lærte ikke å lese og skrive.
Bang! Virkeligheten kom en tur innom. Som 17-åring hadde det ikke streifa meg at skolen var stengt når lærerne var borte, og at folk ikke lærte å lese. Så et tiltak som jeg oppfatta som ekstremt demokratisk og antiautoritært, viste seg å være ekstremt udemokratisk og autoritært, for hvor mye makt får du, hvis du er analfabet? Ja, det går an å være dum. Ja, det går også an å lære. Ja, hatet mot kapitalismen blir ikke borte av det.
Vår lærer hevna seg. En dag kom han med et ark til alle. Tett med tekst på begge sider. Han hadde kopiert den fra Kinesisk bulletin, utgitt av den kinesiske ambassaden i Oslo. Den handla om at det gjaldt å spille piano med alle ti fingrene. Greit nok, vanskelig å være uenig i at ti fingre var fint. Men så var det bare det at artikkelen bare bestod av en setning. Det er i hvert fall slik jeg husker den. Setningen begynte som den skulle først, og slutta som den skulle til slutt, men imellom der var det ikke de sedvanlige punktum og greier, bare innskutte bisetninger i et eneste kjør. Nesten umulig å lese.
– Omsett denne til nynorsk, sa læreren. Så tok han opp Dagbladet, la beina på kateteret og kosa seg på ondt vis bak avisa si. Vi kunne se gjennom avisa med røntgensyn. Så vi sa: – Så fint, lærer! Tusen takk, lærer! Det var jammen en fin oppgave, lærer! Å! Nå kan også jeg lære å spille piano, lærer!
Og så omskreiv vi til vår fineste nynorsk. Den dag i dag har ikke læreren glemt sin søte hevn, han fryder seg ennå. Jeg veit det, for jeg har truffet ham.
Elling Batman Zedong er rapartist i Gatas Parlament. Han skriver om utopier i Røde Fane nr. 3, 2004. Et forsvar for utopien. Han sier at utopien skildrer menneskenes drømmer om en bedre verden. At den beskriver i detalj hvordan samfunnet kan være, og ofte hva som er galt med samfunnet sånn det er organisert i dag.
«Vi har tillatt den herskende klasses ideologer å framstille det som tåpelig og dumt å drømme om en bedre verden.»
Han sier at begrepet utopi ikke betyr beskrivelse av noe ønskelig, men umulig, slik begrepet ofte blir brukt i dagligtale. De gode, utopiske beskrivelsene inneholder fullt mulige og praktisk gjennomførbare reformer og forslag til løsninger. «Gratis mat til alle? Fullt gjennomførbart. Opphevelsen av eiendomsrett? Mesterlig sannsynliggjort igjen og igjen innen den utopiske tradisjonen.»
Min yndlingsbeskrivelse av et klasseløst samfunn er i boka Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy. Forfatteren er teknologisk interessert og nokså kunnskapsrik. Elling Batman Zedong har nok rett i at de gode utopiene er realistiske. Han sier vi er så redde for å bli beskyldt for å være utopister at vi ikke tør å være konkrete når det gjelder det nye, mulige samfunnet,
Med det mener jeg ikke at vi skal løpe omkring og konkurrere med de religiøse om den beste visjonen. – Kom til menigheten! Jeg har en veldig fin visjon om et samfunn der alle er snille og ingen urett finnes! – Kom til meg, jeg har den rette modellen for et samfunn med det aller beste demokrati! Finnes ikke feil og lyter!
Jeg tror ikke det er slik at bare vi røde legger fram et strålende tilbud om den aller mest feilfrie, garantert undertrykkingsfrie sosislismen, så «kjøper» menneskene i Norge vår «vare», og vi får mange stemmer.
Vi skal heller starte med Norge slik det er i dag. Og spørre: – Hva har sosialismen forutsetninger for å kunne gjøre, som kapitalismen ikke kan? Rettere sagt, hva kan folk gjøre når samfunnet har sosialistiske eiendomsforhold, som de ikke kan gjøre med kapitalistiske? Kan vi finne det ut – konkret?
Norge har endra seg totalt på 10–20 år. Landet er blitt angrepet av en markedsliberalistisk offensiv. Vi ser en allianse mellom utenlandsk kapital og norsk storkapital som er blitt stor med statspenger. Ofrene for angrepene er flertallet av den norske befolkninga og de folkevalgte organene. Hva som har skjedd med strømmen, er et godt eksempel på hva angrepet handler om. Det har vært en helt alminnelig, kollektiv oppfatning at strøm er noe stat og kommune, «vi alle», har bestemt skal være der og som vi skal ha råderetten over. Postverket, jernbanen, telefonen og strømmen er samfunnsanliggender. Vi kan krangle om priser og produksjonsmåter, men de skal være offentlige anliggender. Det tror jeg er en alminnelig tankegang hos folk flest. Men vil det være mulig å gjøre denne tankegangen til en realitet – nå? Innafor kapitalismen anno 2004, 2005, 2006, 2007? Spørsmål, spørsmål.
For på 10 år har makta (næringslivet, staten, EU, regjeringene) endra
målet for all samfunnsmessig virksomhet. Profitt er målet. De har festa
norsk samfunnseiendom til utenlandsk kapital. Først tok de energien. Så
tok de bl.a. televerket, posten og sjukehusa. Det er lagt til rette for at skolen
går samme vei. EU og WTO vil ha strømmen: Kravet er privatisering og
fri etableringsrett. Det gir ikke lenger mening å snakke om at statlige virksomheter
sørger for offentlige tjenester til folk. For innholdet i «statlig» er endra. Et statlig selskap (Statkraft, Telenor, Posten) kan altså være både hovedsaklig eid av staten, men likevel ha som mål å sikre et høyest mulig aksjeutbytte. Derfor vil det ikke være tilstrekkelig å kreve selskapene tilbake til staten. Kravet må også være nye mål for etatene. Mål som går ut på at de skal sørge for befolkningas behov for den aktuelle tjenesten og ikke først og fremst profittskaping til de få.
En fullstendig integrering av det norske næringslivet med den internasjonale kapitalen, skjer og vil skje med GATS. Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, EU – alt henger sammen.
Ved flere anledninger har jeg truffet folk som spør: «Hvis befolkninga virkelig ville, og hvis ei regjering virkelig ville, – ville vi få lov? Ville vi få lov til å lage mål for virksomhetene som ikke hadde profitt som mål? Ville vi få lov til å ta samfunnseiendommen tilbake?»
Ja, er en reformpolitikk lenger mulig? Eller vil forsøk på en slik reformpolitikk i dag føre til konfrontasjoner, først og fremst mellom ei regjering på den ene sida, og EU/EØS, WTO/GATS på den andre? Er det blitt slik at det som var en alminnelig, sosialdemokratisk politikk innafor kapitalismen, nå er blitt så dramatisk radikalt, at kampen for en slik må innebære et brudd med kapitalismen som system? Vil Gerhardsens sosialdemokratiske program fra 1950-tallet, kreve en revolusjonær omveltning for å kunne bli gjennomført i dag?
Det tror jeg faktisk. Og revolusjonen i Norge framstår plutselig som mindre rar.
Jeg skulle ønske at vi revolusjonære la ned arbeid i å undersøke hva sosialismen kan løse i Norge. Veldig konkret. Det er da maurene, skrukketrollene og billene i underskogen kommer til sin rett! l et konkret arbeid hvor kunnskap og erfaringer om samfunnet er det som teller, blir de viktige. Og deres erfaringer trengs. For det er mye vanskeligere å lage en plan for energieierskap og fordeling, postsystemet, transporten, boligbygginga, helsevesenet og skolene, for ikke å snakke om produksjon av det vi ellers trenger, enn å lese bok og diskutere om kulturrevolusjonen på 60-tallet eller diverse partikongresser i Sovjet for 80 år sia.
For å være konkret trengs de som veit. Det er de som er i stadig konfrontasjon, de som stadig forsøker å endre samfunnet. Det er de revolusjonære folkevalgte. De sitter inne med stor kunnskap om hvordan samfunnet faktisk er organisert og styrt i dag, og de har gjort seg opp meninger om hvordan det kunne ha vært hvis premissene var å tjene en annen klasse. De er RVs gull.
Det er de som jobber i organisasjonene og etatene. Det er kvinner som får erfaringer om menneskenes behov i livet. Som også slåss de store kampene for ethvert menneskes virkelige frihet. Det er min indiske venn som har med seg kunnskap om kulturens og språkets vilkår, både som majoritet og som minoritet.
La oss se sosialismen hverdagslig og nært.
Gaven er et forslag til deg, Brigt. (Revolusjonære gir hverandre gjerne forslag til noe de kan gjøre ...) Det er helt alvorlig ment. Jeg har tenkt på det lenge. Jeg skulle ønske at du tok initiativ til en konferanse som het «Sosialisme i Norge nå». «Nå» må være med. Og at den ble holdt et sentralt sted i Norge, – Bodø er ikke en dårlig plan. Og at erfaringene fra RVs kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter var det som ble lagt til grunn og fikk størst plass. Og at kommunister fra arbeidslivet fortalte hvordan de mente produksjonen kunne ordnes der de hadde kunnskap om den.
Kystens folk kunne fortelle hvordan det egentlig kunne være. Dette kunne være en start. Så kunne det etter hvert lages et realistisk program for sosialisme i Norge. Og forslag til ny Grunnlov! Alt kunne diskuteres med folk langt utafor de revolusjonæres rekker.
Brigt, du har den nødvendige forståelsen for det meste, som du erverva deg teoretisk og praktisk i de flotte 70-åra. Etter det har det bare balla på seg, du kan så mye mer. Du er revolusjonær, kommunist, klassestandpunktet ditt er tydelig. Du er internasjonalist og slåss mot den imperialistiske krigen nå, slik du gjorde for 40 år sia. Du kjenner industrien, fagforeningene, lokalpolitikken, kommunen. Du veit hvordan borgerskapet utøver makta si både i privat og i offentlig virksomhet. Du har mange venner rundt deg, både unge og eldre. (Til vennene! Var ikke en slik konferanse en god ide? Kan Brigt gjøre dette aleine?)
Brigt, du har vært politisk aktiv i over 40 år. Jeg regner med at du tar sikte på en 40 år til. Nå kan det sjølsagt komme et takras, hvem veit. Tida kan være knapp!
Jeg tror mange tenker som dama på trappa i Telemark da det var snakk om å ta eiendomsretten fra sånne som kunne legge ned en hel fabrikk og plage ei bygd og menneskene der i årevis. «Det er det samma hva du kaller det», var hennes mening. Men hun syntes ideen var god. Hun hadde tenkt den ut sjøl.