Unger driver med utpressing. For å få det som de vil, eller for å få oppmerksomheten vekk fra det de sjøl gjør feil, trekker de stadig fram enkelte uheldige episoder som vi voksne har vært utsatt for. Det er min erfaring, og det er også Ragnhilds erfaring.
Ragnhild og jeg jobba en gang sammen om en førsteklasse. Der var det 28 unger i alle varianter, og kjedelig var det ikke for noen, det kan vel alle tenke seg. Da vinteren kom, og vi skulle lære om haren og reven, må du ikke tro at Ragnhild og jeg ville nøye oss med å lære om dyra inne! Ut skulle vi.
Skogen lå ikke langt unna, det hadde kommet masse snø, grana hang med tunge greiner, det lukta vinter over alt, og sjøl løvtrærne uten løv hadde snø på kvistene sine. Ideelle forhold for å finne dyrespor, tenkte vi. Så skulle vi peke dit hvor haren hadde hoppa, og ungene ville alltid siden kjenne spora igjen og bli begeistra. Kanskje vi ville finne steder der haren hadde krypi under en busk eller gnagd på kvister, og vi kunne fortelle hva en gnager er, og alle ungene ville være gnagere, og kanskje vi så merker etter reven også. Eller ei snømus?
Nå nøyer ikke Ragnhild og jeg oss med lite når det gjelder å få noe ut av det vi driver med, så vi beslutta at vi ikke bare ville se på spor, men også ta dem med oss hjem. Vi hadde lest at det gikk an å ta avtrykk av dyrespor i gips. Da skulle vi lage en passende suppedeig av gipspulver og vann, og helle den forsiktig i sporet. Det ville vi.
På det lille kjøkkenet på personalrommet sto vi om morran med en pose gipspulver og et vaskevannsfat. «Vi kan ikke lage blandinga nå», sa Ragnhild. «Den stivner før vi kommer ut av døra her.» Det var et problem. Ragnhild mente at det bare var å ta med pulver og vann hver for seg og blande på stedet. Men fordi det var 20 kuldegrader ute, og fordi vann ville fryse veldig fort, skjønte jeg at vi måtte ta med varmt vann – på termos. Det var Ragnhild enig i. Flere av arbeidskameratene våre kom med oppmuntrende og rosende bemerkninger til oss, fordi vi orka å drive med denslags klin, attpåtil i sterk kulde. Beskjedent mente vi at det sikkert, for de fleste, var en hverdagslig sak å drive vitenskapelige eksperimenter ute i villmarka.
Så toga vi av gårde inn i skauen, Ragnhild først, munter og glad, 28 unger etter henne, og så jeg, munter og glad. Med en sterk vilje til å oppdage merker etter dyr greide ungene å finne spor etter elefant, ku, høne, frosk og hundrevis av harer. Det greide ikke vi. Vi så bare at hauger av bikkjer hadde velta seg rundt og dundra omkring og sikkert skremt både harer og elefanter veggimellom. Men sånn er det med førsteklassinger: Når du spør dem om de har sett en katt før, så har de sett omtrent to tusen katter, dessuten har onkelen katt, dessuten var onkelen full i sommerferien, onkelen har drept bestemor, eller var det en annen gang, eller om det var i boka, i hvert fall hadde han undulat. Hvorfor de ikke så dinosaurer der ute i skauen, skjønner ikke jeg.
Etter en times tid begynte flere å bli grinete, så vi forsto det var nødvendig å gå til aksjon. Under ei grein på ei lita osp var det ei rekke med små hull i snøen. Noen som ikke hadde greie på det, ville kanskje trodd at det var merker etter snø som var falt ned fra greina, men vi var ganske overbevist om at det var et dyr som hadde gått der, og dessuten var det noen som frøys på beina.
Vi gikk altså til aksjon. «Stå i ring så alle kan se! Nå skal vi lage gipsavtrykk!» Barna sto i ring. Ragnhild og jeg tok høytidelig fram det digre fatet, ei sleiv til å røre med og termosen med vannet. Først gipspulver. Så litt vann, og enda litt. Vi rørte så alle kunne se. Vi spurte om unga trodde det var passe tjukt nå, og det var de aldeles overbevist om. Mange ville smake, men vi sa at da kunne de bli stive som ei saltstøtte, akkurat som Lots hustru. De visste ikke hvem Lots hustru var, og ikke hva hustru betydde, men stive skjønte de. Forsiktig bøyde vi oss over sporet. Enda forsiktigere helte vi gipsrøra oppi. Smelt! sa det. Og der så vi gresset i bånn på et meterdypt høl. Varmt vann er ofte varmere enn man tror.
At unga nærmest lo seg i hjæl, kan en jo forstå. Men hva vitsen var med å le hele veien hjem, og på skolen etterpå, og rett som det var i de nærmeste dagene, og i flere måneder, det veit ikke vi. Til og med tre år etter, da vi mente at dem fikk se til å jobbe skikkelig, så kom det søtt: «Husker du da dere skulle ta med dyrespor hjem?»
Vi har forklart dem at det er menneskelig å felle, særlig når du er lærer, ikke så mye når du er barn, og at vi kjenner to lærere som er enda mer menneskelige enn oss. De er entusiastiske tilhengere av gjenbruk og vern av naturen, mot sløsing og unødvendig bruk av ressursene. De starta innsamling av bruke batterier på skolen, var med på å sørge for at skolen brukte returpapir og mye annet. Så når skolen hadde en haug med gamle blokkfløyter, mens de neste klassene skulle begynne å lære, måtte en jo lure på hva vitsen var med å kjøpe nye. (En kan si mye bra om disse to, men deres største feil var at de fortsatt trodde at det var lurt å spille blokkfløyte i 3. klasse.)
Noen av dem som leser denne historia om gips og fløyter, vil muligens ondt mene at dem som blir beskrivi er dumme. Det er i tilfelle feil. De er heller eksempler på iver og entusiasme, oppfinnsomhet og virketrang. Lærere vil det meste, og når det attpåtil er snakk om damer, er det ikke mye som er uprøvd:
Å la unger arve brukte blokkfløyter med all snørra og gørra som er oppi der, var ikke aktuelt. Fløytene måtte bli reine først.
Våre to venner dro samvittighetsfullt fram den største kjelen de hadde, kokte opp vann og lempa trettiåtte fløyter oppi. Med en pinne dytta de fløytene forsiktig omkring, slik at det kokende vannet skulle komme til over alt. Fløytene var av plast. De blei spaghetti.