Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

6-timersdag nå – ikke i 2006!

Klassekampen 12. april 1984


Skal kampen for 6-timersdagen loses pent inn i valgopplegget til DNA og SV? Det er det grunn til å stille spørsmål om når en ser på Samorgs hovedparole i Oslo 1. mai. Den lyder: «37 ½ times arbeidsuke – på vei mot 6-timersdagen». Kanskje virker denne parolen tilforlatelig – men det er den ikke. Den sier ingenting om det det er kamp om, verken innafor fagbevegelsen og kvinnebevegelsen, eller når det gjelder linja til NAF/borgerskapet.

For det første er det en kamp om full lønnskompensasjon for 6-timersdagen. Samorg tar ikke standpunkt. Det er ikke overraskende, når vi veit at DNA ikke har tatt standpunkt. Men Arbeiderpartiets kvinnebevegelse har programfesta 6-timersdagen med følgende syn på kompensasjon: «Nedkortet arbeidstid skal ikke redusere kjøpekrafta for folk med lavere og midlere inntekt.»

Kompensasjon med Kleppepakker

Dette er ikke bare mot full lønnskompensasjon, men åpner for at 6-timersdagen, for noen, skal kompenseres ved skattelette, trygdeordninger osv. altså slike «Kleppe-pakker» som vi har sett før. De er umulige å kontrollere og vanskelig å få øye på når lønningsposen skal telles opp. Dette er helt i tråd med SVs Hilde Bojers linje, som etter mye press har antyda på åpne møter at hennes definisjon av grensa for hvem som ikke skal gå ned i kjøpekraft, er de som ikke tjener mer enn 100 000 kroner.

Men det er viktig å tenke på at linja med «kleppepakker» i steden for lønnskompensasjon, er den eneste linja DNA/SV kan gå til valg på. På den ene sida har de kravet som kvinnene og store deler av fagbevegelsen har fremma, nemlig 6-timersdagen. Samtidig gjør de lønnskompensasjon til et spørsmål om nasjonalbudsjett og overføringsordninger, slik at forsvinningsnummeret blir vanskeligere å se. Dette må være et problem for Oslo SV, som på 8. mars reiste kravet om 6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon!

Normalarbeidsdagen

Den andre delen av parola er 37 ½ timers uke. Vi er sjølsagt ikke mot 37 ½ timers uke. Men det er ikke der kampen står.

Jern og Metall har fremma et krav til tariffoppgjøret om en prinsippavtale om lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer i industrien, dvs. 37 ½ timers uke. Men de har greid å spre gjennomføringa så langt utover, at vi vil få 6-timersdagen i år 2006 hvis deres tempo skal legges til grunn. De krever nemlig i utgangspunktet 1 times reduksjon i uka i år, en time til neste år, og en halv time året etter der.

For det første er det slik at en slik arbeidstidsforkortelse direkte oppfordrer til kortere fredag eller flere feriedager. Folk flest, og spesielt kvinnene, er helt avhengige av at arbeidstidsforkortelsen skjer hver dag, for at den skal ha noen betydning for dem.

For det andre binder slike avtaler kampen for 6-timersdagen til en langvarig venteperiode: Flere avtale-perioder, og LO-ledelsen ordner opp. Men vi vil ha kortere arbeidsdag nå!

NAF kjører på med sin politiske offensiv: De er mot alle arbeidstidsforkortelser nå. De kan tenke seg en avtale om gjennomføring i løpet av 6–8 år. Da kommer vi til 6-timersdagen ca. i år 2016. Det NAF heller vil, er å ha en arbeidstid som er «individuelt tilpassa» den enkelte, mot at bedriftene får utvida driftstid. Altså et kraftig angrep på normalarbeidsdagen!

Mot Oslo Samorgs parole har Faglig Solidaritet 1. mai en parole som stiller kravet slik det er helt nødvendig å stille det i dagens situasjon: 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon. Lik daglig arbeidstid for arbeidere og funksjonærer nå!


NAF heter nå NHO. Samorg heter LO i Oslo. Kleppe-pakker var tiltak regjeringa bidro med i lønnsoppgjøra, oppkalt etter finansminister Per Kleppe.