I en artikkel i Rødt! nr 4, 2005 står det en artikkel om «Venstresida akkurat nå». Den konkluderer med at det for tida ikke er noen seriøse revolusjonære partibyggere enn RV, AKP og RU. Den naturlige oppfølginga av artikkelen er: Hva er typiske trekk ved et kommunistparti/et revolusjonært parti? Til slutt kommer en tekst om hva AKP gjør i dag.
Det er mange som vil ha et samfunn der kapitalens behov ikke blir framstilt som befolkningas behov, og der kapitalen faktisk ikke styrer. «Ny kurs»-kravet er et uttrykk for noe av dette. Det er mye strev for å reformere de partiene som kaller seg sosialistiske og venstre, men som i dag styrer kapitalismen. Det vil si, de styrer ikke kapitalismen, men de adminstrerer på kapitalismens premisser. De har ikke noe stort slingsringsmonn heller.
Hva slags organisasjoner kan være til nytte når målet er å fjerne kapitalismen? Første bud er at partiet analyserer kapitalismen for å vite hvilken motstander det er snakk om. Neste trekk er å finne ut hvilket eller hvilke redskap som kan nytte.
Det er ikke rom for en ny kurs som betyr at de menneskelige behovene settes foran kapitalens behov under kapitalismen. Så hvis det er det en vil ha, må kapitalismen vekk, og det trengs et kommunistparti, et revolusjonært parti, som sier akkurat dette og organiserer kampen mot kapitalismen.
Norge er et kapitalistisk land. Utviklinga drives av forholdet mellom kapitaler og mellom kapitaleierne og arbeiderklasse. I dag driver konkurransen mellom kapitalgruppene fram en voldsom vareproduksjon. Produktiviteten øker, verdien i varene synker derfor, kapitalistene må selge enda flere av de samme varene for å kompensere for det, og de må i tillegg gjøre det som i dag er ikke-varer, om til varer (vann, helse, skole, pensjoner).
Samtidig blir folk arbeidsløse, mange blir fattigere og kan ikke kjøpe så mye som vareprodusentene ønsker. Kapitalen går en omdreining til: Tar enda mer fra arbeiderne, avtaler gjøres om, arbeidskrafta betales enda lavere, billig arbeidskraft hentes. Dette er en uløselig konflikt for kapitalen (for liten kjøpekraft pluss for mange varer). Industri legges ned, flyttes fra land til land, hele verden blir utsatt for plyndring av både ressurser og menneskelig arbeidskraft. Miljøødeleggelser og krig er uløselig knytta til kapitalismens vesen.
Kapitalgruppene har ulike måter å organisere seg og ta makt på, slik som EU, WTO og Nato, i tillegg til å ha makta i sine egne statsapparater.
Hele verden er dratt inn i produksjonen, der mange ledd er knytta sammen i en slags arbeidsdeling. Produksjonen er samfunnsmessig. Men eiendommen og makta over alt dette og alles liv, ligger i hendene på noen få. Tilegnelsen er privat. Samfunnsmessig produksjon og privat tilegnelse er en motsigelse som løses gjennom den sosialistiske revolusjonen. Da tar arbeiderklassen og andre klasser som også mener de ikke er tjent med kapitalens diktatur, makta over staten i ett slag og gjør om lovene slik at de blir et redskap for flertallet, ikke for mindretallet. Slik legges det til rette for et samfunn som kan omdannes til fordel for flertallet. Da blir den samfunnsmessige produksjonen eid av samfunnet. Les mer om dette her.
Kapitalismens konkurranse og produktivitet legger grunnlaget for kommunismen.
* Et av kommunismens kjennetegn er at det ikke er et varemarked. I dag fører den økte produktiviteten til at det i mange varer er veldig lite arbeidstid, det vil si veldig liten verdi. Et eksempel på synkende verdi er datamaskiner. De kosta for 20 år sia 10 og 20 ganger så mye som nå. En synkende verdi undergraver nytten av kjøp og salg, – tingene er tilnærma gratis eller kunne vært det. Dette har betydning for kommunismen. Et kjennetegn ved kommunismen er at tingene fordeles til dem som har behov for dem. De er gratis. Menneskene deltar i ulike virksomheter for samfunnet, og får til gjengjeld det de trenger. Kapitalismen legger til rette for dette.
* Et annet forhold er at det er utvikla teknologi som undergraver vareforholdet under kapitalismen, og gjør det lett å dele all kunnskap under kommunismen. Det handler om informasjonsteknologien og internett. Alt fra oppskrifter på datamaskiner og medisiner, leksikon og musikk, er i prinsippet gratis i dag, – hvis en legger det ut på nettet. Kapitalistene forsøker naturligvis å hindre det, bl.a ved å gå til rettsaker mot dem som gjør det, men det er likevel mulig, og under kommunismen er det et mål.
* Betalingssystemet er lagt til rette: Din lønn, sikkert urettferdig lav, men likevel bestemt ut fra en viss arbeidsmengde, omsettes symbolsk i et plastkort, som som gir deg varer for tilsvarende arbeidsmengde. Veien er kort fra «arbeid etter evne» og «få etter behov» uten penger.
* Både sentral planlegging og lokalt tilpassa produksjon er gjort mulig med informasjonsteknologien. I dag finnes oversikt over hver pose mel som selges på ethvert tidspunkt over hele landet. Planlegging er lett. Info-teknologi, når den er fri, kan gjøre at folk får produsert lokalt det som transporteres til skade for miljøet i dag. Et total spredning av all kunnskap vil dessuten føre til at folk får helt nye muligheter til å finne opp nye løsninger sjøl.
* Den styrken som kan legge kapitalismen i grava, øker hele tida: Arbeiderklassen. Og den kan kommunisere stadig lettere over hele verden.
Les mer om kommunismen her.
Det er ikke en usannsynlig lang vei fra kapitalisme til kommunisme, i hvert fall hvis vi snakker om starten. Mange kan godt se for seg et slikt samfunn med glede og oppfinnsomhet, men de har antakelig andre navn på det enn hva kommunister har.
AKPs mål er altså det klasseløse samfunnet. Det har tradisjonelt hatt navnet «kommunisme» etter begrepet «kommune». Latin: communis, fellesskap. Ingen over- eller underklasse, men et samfunn der menneskene slutter seg sammen på frivillig basis og skaper det som er nødvendig. Overgangen, samfunnsformen mellom kapitalisme og kommunisme, kalles vanligvis sosialisme, en samfunnsform der arbeiderklassen har tatt makta over staten, gjort om lovene slik at de ikke lenger er overklassens redskap, men arbeiderklassens. Dermed har de fratatt kapitalen styringsretten og eiendomsretten over produksjonsressursene. Da blir det ikke mulig for Union i Skien å legge ned bedriften. De nåværende eierne eier den ikke lenger.
Sosialisme kommer av sosialisering, dvs at produksjonsressursene blir gjort samfunnsmessige, felles, de eies av staten. I dag er det fortsatt mange institusjoner som eies helt eller i hovedsak av staten. For eksempel Telenor. Så sosialisme handler ikke bare om å sosialisere, gjøre til statens eiendom. En må spørre: Hvilken klasse skal de tjene? Institusjonene må ha et mål som går ut på å tjene samfunnet, ikke profitt. Institusjonene må inngå i en plan som samfunnet har bestemt. For eksempel at Telenor ikke skal ha profitt som mål, men sørge for at alle mennesker kan få breibånd, uansett hvor de bor. Bare slik kan informasjonsteknologien demokratiseres, spres og brukes av alle.
Under sosialismen er det forsatt klasser, varer, pengeøkonomi, og er ikke en endestasjon. Sosialismen legger til rette for at samfunnet kan utvikles i retning kommunisme. Men ettersom sosialismen har elementer både av kapitalisme og kommunisme, kan det gå begge veier.
Les mer om sosialismen her.
Et revolusjonært parti i dag har som en viktig oppgave å fortelle hvordan kapitalismen fungerer. Partiet må forklare hva sosialisme og kommunisme legger til rette for, som kapitalismen aldri kan legge til rette for. Partiet må fortelle om erfaringene som andre har gjort i forsøk på å ta makta fra overklassen, fra eierne.
De fleste mennesker, «alle», blir hjernevaska til å tro at kapitalismen tross alt er det beste, at vi er i menneskehetens høyeste utviklingsstadium. Skal en rette på noe, så må en i hvert fall temme dem, tenker mange, så blir kapitalismen mer menneskelig. Den forestillinga hindrer folk i å gjennomskue at samfunnet ubønnhørlig styres med hensyn til de rike, eierne, overklassen.
Her behandles noen viktige trekk, eller oppgaver, for et kommunistparti. Noen kaller det «et revolusjonært parti med kommunisme som mål».
Et kommunistparti organiserer kamper i dag for å skape forbedringer. Hva er vitsen med det, når kapitalismen likevel er ubrukelig? For det første er det fordi vi sjøl er vanlige lønnsmottakere. Når vi slåss for sekstimersdagen, er det fordi vi er motivert av våre egne liv som slitne. Når vi slåss mot sosial dumping og mot pensjonsreformen, er det fordi vi er motivert av vår egen redsel for fattigdom og utrygghet.
For det andre slåss vi fordi vi har et politisk perspektiv, som betyr at vi ser hva det er i samfunnet som gjør at elendigheten skjer, og derfor hva som må fjernes. Begrepet politikk stammer fra gresk og betyr å ordne med eller styre samfunnsutviklinga. Folk som organiserer aksjoner og kampanjer, lærer om samfunnets maktapparat, om hvordan det hersker, om de forskjellige partienes praksis, om sin egen styrke. Denne erfaringa er en forutsetning for at folk i det hele tatt kan trekke konklusjonen om nødvendigheten av kapitalismens fall. Dessuten det opplagte: Det er stort sett bare aksjoner som folk driver sjøl, som har sjanse til å vinne fram med noe en gang i blant.
Redskap: En landsomfattende revolusjonær organisasjon med lokal forankring, der medlemmene er aktive i forhold til klassekampen på sitt sted.
Felles kamp sveiser folk sammen med en sjølopplevd, felles identitet som arbeiderklasse. Det er viktig at et kommunistparti hele tida moderniserer klasseanalysen sin og følger med i tida. Den tradisjonelle arbeiderklassen i jern- og metallindustrien, i kjemisk, i næringsmiddelindustri og tekstil, finnes absolutt, men den har minka i flere år. Det kan forlede en til å tru at arbeiderklassen er blitt mindre. Men faktum er at arbeiderklassen har økt i antall.
AKP har diskutert dette en del, men har det på inneværende plan å gå grundigere til verks. I dag er vurderinga slik: «Arbeiderklassen består av dem som ikke eier eller har kontroll over produksjonsmidler, som er avhengige av å selge arbeidskrafta si for ei årsinntekt som fortsatt binder dem opp til å være lønnsarbeidere, og som ikke har posisjoner i produksjons- eller samfunnshierarkiet som gir dem avgjørende makt over andre mennesker. Den omfatter arbeidere i industri og annen produksjon, i transport, innen handel- og kontoryrker, helse- og sosialsektoren, undervisningssektoren og anna offentlig og privat virksomhet. Også arbeidsløse og trygda arbeidere og de ikke-yrkesaktive i arbeiderfamiliene og -husholdningene tilhører arbeiderklassen. Arbeiderklassen vokser stadig i antall.»
Les om klassesamfunnet Norge her.
Arne Andersen har laget en grundig klasseanalyse over tid av samfunnet på Voss i Hordaland. Konklusjon: Arbeiderklassen vokser. Se her.
En sak er å ha en marxistisk analyse av hvem som tilhører arbeiderklassen. En annen sak er hva denne arbeiderklassen synes om seg sjøl. De fleste innen helsesektoren, skolesektoren, kontorfolka i reisebyråer og unge i klesbutikker, databehandere og barnehageansatte, mener kanskje ikke sjøl at de tilhører arbeiderklassen og har felles interesser med hverandre. Det revolusjonære partiet har som oppgave å forene folk. Initiativet Kvinner på tvers kan være et redskap i den retninga, fordi kvinner ansatt i butikkene, sjukepleiere, kabinansatte, kvinner i transportsektoren, hjemmehjelpere og lærere kommer sammen på konferanser hvert år for å diskutere felles saker. Dette er den kvinnelige delen av arbeiderklassen som kanskje er på vei til å konstituere seg – som arbeidere og som kvinner.
Den årlige konferansen i Trondheim, arrangert av LO i byen, samler også fagforeningsfolk fra hele landet, mest fra mannsdominerte foreninger. Men der er også medlemmer av kvinnedominerte forbund. Det er en utfordring i tida framover å lage en enda bedre blanding på Trondheimskonferansene.
Ut fra det som er sagt over, er det helt logisk at AKPs medlemmer er aktive i sine fagforeninger.
Det kommunistiske partiet må slåss mot reformismen. Det betyr ikke å gå imot reformer. Men å tro at reformene bringer en til sosialisme, er reformisme og feil. Arbeiderklassen har nytte av gode reformer, slik som Lov om folketrygd som kom i 1966. Abortloven fra 1978 var en god reform for kvinnene. Det var en god reform at også arbeiderklassens barn kunne få gå på skole i 9 år. Arbeidsmiljøloven var en god reform. Slike gode reformer kan bli mulig i tider hvor kapitalen har nytte av et klassesamarbeid (folketrygd, arbeidsmiljølov). Abortloven var resultatet av en egen seksti år gammel kamp.
Arbeiderklassen kan oppnå noe gjennom styrke som gjør borgerskapet engstelig. Et velkjent eksempel: Rett etter den russiske revolusjonen i 1917 innførte den nye Sovjetstaten åttetimersdagen, som det første landet i verden. Det førte til at land etter land brått innførte det samme, av redsel for at arbeiderklassen skulle gjøre revolusjon mot deres overklasse også. Arbeiderne er tross alt i flertall ...
I dag lages det ikke reformer. I dag lager deformer. Gode ordninger plukkes i stykker, de deformeres. Arbeiderklassen slåss for å hindre de verste ødeleggelsene, som kommer så fort at det er vanskelig å følge med på hva som er foreslått og hva som er vedtatt til enhver tid.
Det er når reformene blir gjort til «linja for forandring», at den blir til reformisme. Som vi ser, er reformenes resultater flyktige. Borgerskapet bestemmer og kan ta dem tilbake. Det gjøres nå med folketrygda og alderspensjonen. Arbeiderklassen må ta hele makta fra den klassen som hersker i dag, for å gjøre deg mulig å reformere samfunnet i den retninga som tjener flertallet. Det er revolusjonær tenkning. For borgerskapet er det naturligvis viktig å få folk til å tenke reformistisk og ikke revolusjonært.
Å spre illusjoner om hva arbeidsfolk kan oppnå i Storting og kommunestyrer, er en del av reformistenes oppgave. Parlamentarismen i Norge er et liksomdemokrati. Folk kan stemme på partiers boligpolitikk, men det er bankene og gårdeierne som bestemmer hva det skal koste å bo. En eneste gårdeier har mer makt enn hundre folk som bor i gården. Fem eiere av en fabrikk eller et selskap kan legge ned virksomheten hvis de liker det best, sjøl om flere hundre mister levebrødet og lokalsamfunnet lider store tap. (Marxisme igjen: Dette er et resultat av at produksjonen er samfunnsmessig, mens tilegnelsen er privat.) Dette blir vi fortalt er et demokrati, mens sannheten er at det er totalt udemokratisk. Sannheten er at vi har et mindretallsdiktatur. Men vi skal hjernevaskes til å ikke se akkurat det. Slik styrer kapitalen. Et venstrebevegelse sprer illusjoner hvis den sier at en total «ny kurs» kan oppnås vet at sosialdemokratiske partier har regjeringa.
Kapitalen styrer også ved å suge opp folk fra folkelige bevegelser. Det er de eksperter på. De henter opposisjonelle mennesker og organisasjoner og plassere dem ved kongens bord. Borgerskapets stat eller styringsapparat suger hele tida opp i seg ledere fra opposisjonsbevegelsenene i samfunnet. Fra fagforeningene også. Plutselig sitter de der og styrer landet, og om de ikke mener at alt er såre vel, så mener de at de i hvert fall kan forbedre kapitalismen på noen punkter, og det er de fornøyde med. Smiger, penger og makt virker også.
Arbeidet til revolusjonære organisasjoner må ikke ha Stportinget som mål.
Samtidig stiller kommunistpartiet til valg. Hvor mange som stemmer på et revolusjonært parti, er en gradmåler. Ikke en gradmåler på hvor mange som er revolusjonære, men på hvor mange som ikke har tillit til de reformistiske partiene.
Når partiet har representanter i kommunestyrer (og høyere opp), er det en stor kilde til lærdom om befolkningas behov og maktas måte å styre på. Fagforeningsarbeid gir liknende kunnskap. I kommunestyrene får en vite enda mer om klasseforhold og de menneskelige behovene.
Vi kan bruke kommunestyrearbeidet til å hjelpe til med å organisere aksjoner og bevegelser, fordi vi får sagt ifra om hva som kommer, og vi kjenner mange å snakke med.
Vi kan bruke det til å avsløre hvem som egentlig bestemmer over befolkningas skjebne. Det er ikke mange saker hvor kommunestyret har den avgjørende makta. Staten legger premissene, og staten har størst omsorg for kapitalens vekst.
Når vi er representert i kommunestyret, gjør vi kommunister kjent, og vi avliver myter om de onde røde. RV er et godt eksempel. Der RV er kjent gjennom arbeid i kommunestyrer i en del år, får partiet alt fra fem til femten prosent av stemmene.
Vi passer på at de røde representantene ikke skor seg økonomisk på å være der, slik at penger ikke skal bli et mål for deltakelse for noen. RV har en regel om at stortingsrepresentanter skal gi til partiet alle penger som er over en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Møtegodtgjørelser, «beinpenger», skal inn til partiets felleskasse.
Å drive et arbeid i kommunestyrer (og fylkesting og Storting), på denne revolusjonære måten, er ikke det samme som å innrette arbeidet og oppmerksomheten inn på Stortinget. Det er å bruke det for å styrke kampen som folk må føre sjøl. Partier som fullt ut jobber på parlamentarismens og kapitalens premisser, retter arbeidet inn på Stortinget. Det er stortingsgruppa som bestemmer det meste, og det lokale partiapparatet skal betjene det sentrale og forklare og få folk lokalt til å forstå og vinne oppslutning om den gode linja som stortingsgruppa fører. Alle medier er retta inn på det samme. Mot toppen.
Kommunistpartiet må studere marxismen. Marxismen er ikke en religion som en skal slutte seg til, men et redskap for å forstå hvordan samfunnet fungerer. Marxismen er en kritisk undersøkelses-isme av makt- og klasseforhold, hvor undersøkelsene gjøres for å endre disse forholda. Målet er å forstå hvordan samfunnet kan forandres til arbeiderklassens fordel. Sentrale studieobjekter er klassene og hvordan de endrer seg, kapitalens makt og hvordan den styrer, statens rolle, kapitalens virksomhet i verdensmålestokk, imperialismen, hvordan og hvorfor kapitalismen undertrykker ulike deler av befolkninga (kvinneundertrykking, rasisme, nasjonal undertrykking), erfaringer fra folks forsøk på å ta makt, erfaringer fra sosialistiske land, vilkår for forandring i det hele tatt.
Hvis en ikke har klare analyser og prinsipper, havner en fort ut i standpunkter som blir mot folk. Eks nasjonal sjølråderett og antiimperialistisk kamp. For eksempel mangler SV et prinsippielt standpunkt om ikke-innblanding i andre lands indre anliggender. En analyse av maktforholda i verden i dag, viser at den nasjonale sjølråderetten er et redskap for kamp mot imperialistisk overfall og utbytting. Nasjonal sjølråderett mot EUs tvang til fire friheter. Nasjonal sjølråderett mot USAs invasjon i Irak og Afghanistan.
SV støtter innblanding hvis FN er for. De respekterer ikke nasjonal sjølråderett hvis et land har en slem leder. De var for Natos bombing av Kosovo. De er for å trekke tilbake norske soldater fra Irak, men greide på et tidspunkt å være for at Norge trente irakiske soldater – i Norge. De er mot at norske soldater kriger under Enduring Freedoms paraply, men er for at de har «sikkerhetsoppgaver» under Isafs paraply, også når Isaf styres av Nato og samarbeider tett med Enduring Freedom, som også har «FN-mandat». Når dette skrives, har SVs landsstyre vedtatt en kritisk støtte til at regjeringa sender F16-fly til Nato i Afghanistan.
Hvis en ikke har en enten-eller-linje når det gjelder nasjonal sjølråderett, åpner en straks døra for det imperialismen mener er dens rett.
Marxismen gir redskap for å undersøke maktforhold, enhet og kamp i prosesser og vilkår for forandring. En undersøkelse av kvinnenes stilling i samfunnet, viser at kvinnene tvinges inn i et situasjon i arbeidslivet som ikke er lik menns. Kvinnene tilpasser arbeidslivet til de store omsorgsoppgavene som kapitalismen har overlatt til familiene (bl.a oppfostringa av samfunnets nye arbeidskraft). En konsekvens er at kvinner reduserer arbeidstid og lønn, noe som gjør dem mindre økonomisk sjølberga. Dette har betydning for kampen for sekstimersdagen. En arbeidstidsforkortelse hver hverdag vil gjøre det mulig for langt flere kvinner å ha full jobb og dermed full lønn. En forkorting som gir færre, men lengre arbeidsdager, vil være i strid med kvinnenes behov (og behovene til menn med ansvar for barn). Så mellom kvinner og menn i arbeiderklassen kan det være både enhet og interessekonflikt: Enighet om forkortelse, uenighet om hvordan. AKP mener at mennene skal ta standpunkt for kvinnenes interesser her, fordi det vil styrke kvinnenes stilling i arbeidslivet, gi kvinner en mer lik posisjon med menn og totalt vil hele arbeiderklassen styrkes av ei slik linje for kampen.
Les mer.
Organiseringa og kampen må foregå sentralt og lokalt. Folk handler der de er. En revolusjon er ikke noen palass-storming. Den er resultatet av en langvarig bevegelse på grunnplanet og på nasjonalt plan over hele landet. Folket tar ikke makta hvis det bare er snakk om bevegelser i Trondheim, Oslo og Bergen. Nei, det vil være organisasjoner og bevegelse i de fleste kriker og kroker i landet. Det betyr at et kommunistparti må tenke lokalt. Partiet sin tenkning må være retta inn på arbeidsplasser, byer og tettsteder, boligområder, fagforeninger, aksjoner for sjukehus og fødestuer, aksjoner for at fiskerne skal få fiske, aksjoner fot at skolen skal bestå og veien skal trygges mot ras. Partiet må ville ha ha lokale lag alle steder.
Lokale lag trengs for å utvikle mange ledere, ikke bare en sentral ledelse. Lokale lag forbinder partiet med folks kamp, partiet lærer gjennom sine medlemmer, partiets politikk får brynt seg gjennom medlemmenes deltakelse i klassekampen. Partiet rekrutterer folk som deltar i den sosiale omdanninga av samfunnet. Det er grunnlaget for at partiet kan bli kunnskapsrikt når det gjelder samfunnsforhold, arbeiderklassens situasjon og få erfaringer i å endre.
Slik prøves partiets politikk ut i praksis. De som vedtar politikken er også nødt til å forklare den for andre. Slik korrigeres både meninger og måter å oppføre seg på.
Med denne lokale (og i og for seg på nasjonalt plan) deltakelsen på ulike kampavsnitt, har partiet mulighet for å utvikle et helhetssyn på politiske spørsmål og finne løsninger som forener flere hensyn og grupper av mennesker. Eksempler: Krav om industriarbeidsplasser i et område hvor arbeidsløsheten herjer kontra kravet om å ta vare på miljøet. Når et selskap vil legge ned en av tre arbeidsplasser: Hvordan kan arbeiderne klare å stå sammen og ikke bare forsøke å redde sitt eget skinn? Et parti med folk både i miljøbevegelsen og i det arbeidsløse området, og på alle de tre trua arbeidsplassene, vil tvinges til å forsøke å finne løsninger som gjør kapitalen til fienden, ikke andre arbeidere.
Et perspektiv på kamp betyr at partiet også må ha en plan for hvor medlemmene skal rådes til å jobbe og rekruttere flere for å bygge ut partiet og lede kamper. Det kan være på stedets store sjukehus, der finnes alle slags yrker. I busselskapet, på universitetet, posten, hotellene, industrien ...
Et lokalt partilag som fungerer bra, diskuterer hvordan hver og en har det på jobben. Hvordan skal de andre på jobben til Kari få sjanse til å uttale seg mot pensjonsreformen? Er det mulig at klubben eller fagforeninga kan lage et møte om sekstimersdagen? Hvilke forhold på arbeidsplassen er det, som folk blir virkelig plaga av? Hva kan gjøres?
Slik innrettes tenkninga til partiet på arbeiderklassen, og det lokale partilaget får stor betydning for den enkelte. Kommunistpartiet er et gjøre-parti, ikke bare et mene-parti.
Å komme på et møte i partilaget en gang i blant, høre en liten innledning om et eller annet tema, spise en kake og gå hjem, er hyggelig, men er ikke helt det et partilag i et kommunistparti skal nøye seg med å tilby sine medlemmer.
Tenketanker og sentrale konferanser kan være gode redskaper, men ikke mål. Skal kapitalismen styrtes, må det finnes organisering over hele landet som jobber målbevisst med det målet for øye.
Når målet ikke er mindre enn å styrte kapitalismen, blir maktapparatet vendt mot revolusjonære og deres organisasjoner.
Et visst vern er bra for medlemmene mot statens og andre staters overvåking. Hvis partiet ikke driver solidaritetsarbeid, blir det ikke interessant for CIA og Mossad. Hvis partiet ikke driver et målretta arbeid for protest og kamp på arbeidsplassene, blir ikke partiet interessant for overvåkingspolitiet i Norge.
Men hvis partiet gjør alt dette, setter registreringa og overvåkinga inn, fordi makta vil vite hvor de har oppviglerne. Da er det at en del kommunister ikke får jobb, mister jobb, får privatlivet invadert. Dette er det kanskje vanskelig å tro på, men det er bevist på grundig vis også i Norge. Les mer her.
Et poeng er da å ikke gi politiet, CIA og Mossad liste over alle partimedlemmene. Det kan være andre gode tiltak som trengs for at medlemmene skal kunne drive politisk arbeid, alt etter forholda. Det viktigste å vite er at det foregår overvåking og hvilke konsekvenser det har. Så vil et revolusjonært parti diskutere det, og gjøre det medlemmene har erfart er best.
Det gir liten sjølstendighet hvis kapitalens stat finansierer kommunistpartiet, og slik kan skru av virksomheten når den ønsker det. Partiet bør ikke regne med at borgerskapets stat vil finansiere sin egen død og begravelse på forhånd. Den vil nok det lenge, for å forsøke å bruke suge-opp-og samarbeide-metoden, men ikke hvis det kommer til større konflikter. Da blir reglene for partistøtte endra.
Fattigfolks kapital er deres organisering. Mange som betaler kontingent, gir ekstra pengegaver og mye gratisarbeid, gjør det mulig å bygge opp en organisasjon som utfører medlemmenes vilje, og der lokalt og sentralt jobber sammen. For å få penger, legges større vekt på å få medlemmer, og å få medlemmene til å betale, enn å skrive søknader til staten.
Men det er klart at det er et dilemma: Den borgerlige staten holder seg med partier, og den tåler også røde, så lenge de ikke blir for sterke. Staten øser ut millioner av kroner hvert år for å holde partibyråkratier i gang, slik at kapitalen kan holde på med sitt. De pengene som tilfaller revolusjonære partier som stiller til valg, hva skal de brukes til? Et slikt parti bør finne ut hvordan statspengene ikke skal bestemme drifta av partiet, men om det er andre måter, investeringer og slikt, som vil være nyttig uten å skape avhengighet til staten.
Partiet må diskutere hvordan den best skal kunne håndtere både behovet for demokrati og behovet for å kunne opptre samla. Et begrep er «demokratisk sentralisme», men ordet er ikke viktig. Viktigere er det å diskutere konkrete, gode kjøreregler.
I gode fagforeninger følges vedtak når de er fatta. Forutsetninga for at folk vil det, er at de har diskutert og er enige i vedtaket.
En ledelse må noen ganger si hva partiet og medlemmene må gjøre. Hvis dette skjer mange ganger uten at medlemmene har diskutert og er enige, vil tilliten brytes.
Medlemmer må kunne utveksle erfaringer på kryss og tvers i partiet. Da vil folk lære av hverandres erfaringer og diskutere politiske linjer for kampen. Fraksjonisme er noe annet. Fraksjonisme er et prinsipp som går ut på at du danner meningsorganisasjoner inne i partiet. Det er typisk for mene-partier, ikke like mye for gjøre-partier. Se det som står over, om oppgavene til et lokalt partilag. Hvis medlemmer er uenige om en sak, kan det virke besnærende for enkelte å finne dem en er enig med andre steder, organisere seg sammen med dem og nesten utelukkende snakke med dem. Hvis det blir en stil i partiet, vil det bli svært vanskelig å løse uenigheter og komme fram til nye og bedre løsninger som en kan være enige om. En fraksjonell arbeidsmåte forsterker til og med uenighetene, nettopp fordi en ikke snakker med dem en er uenig med. Organisatoriske splittelser er ofte en konsekvens.
Hvis partilagene tar på seg oppgava å være ansvarlige for klassekampen der de er organisert, vil interessen for å danne mene-fraksjoner på tvers av lag bli mindre viktig. Utvekslinga av erfaringer og diskusjoner om linjer med alle, blir viktig. Ikke ved å organisere slik at mange holdes utafor, men gjennom diskusjoner der alle kan delta. Hvilken fagforening kan slåss samla mot arbeidsgiver og eier, hvis den en splitta internt i mene-organisasjoner som slåss mot hverandre?
Det finnes mange titusener i dette landet som har lært betydninga av organisasjon. Mange av dem dukker opp når de trengs. Når et bibliotek skal legges ned for eksempel, kommer noen fram og vil lage aksjonskomite.
Det var et møte på Grünerløkka i sommer om alkohol- og restaurantkapitalen. Det var folkemøte. Ikke alle synes det er fint at restaurantene er åpne halve natta der de bor og skal sove, heller ikke at fulle folk spyr og pisser på trappa deres. Da møtet var slutt, steg to damer fram:
– Og de som vil være med på å jobbe videre, kan skrive dere på her!
Var det ikke noe kjent? Jepp! Det var to kvinner som hadde organisert det meste i den revolusjonære bevegelsen og tilliggende herligheter i en 20–30 år. Tidligere. De visste hva som skulle til og hva som var neste skritt. De var en del av underskogen. Tilsynelatende ikke der. Men veldig til stede med evnen til å se betydninga av at folk organiserer seg når de vil ha gjort noe.
I teksten over er det gjort forsøk på å beskrive noen av de generelle oppgavene som et kommunistparti har. AKP er et lite parti, men forsøker å ha en praksis som er på veien til de langsiktige måla. All vandring på veien mot et mål må brytes ned til små skritt, og det gjelder å kjenne igjen det store i det små. I teksten nedenfor fortelles det om AKP i dag.
Dette nettstedet gjenspeiler hva AKP er opptatt av. Der er litteratur, artikler og bøker partiet har gitt ut. Avisa akp.no og tidsskriftet Rødt! ligger også der.
AKP driver arbeid på mange områder.
AKP forsøker å følge med på det som er viktig for arbeiderklassen. Medlemmene er vanligvis aktive i fagforeningene sine. Som parti diskuterer vi kampen mot sosial dumping, pensjonskampen og sekstimersdagen. Når det gjaldt pensjonskampen, jobba våre tillitsvalgte i fagforeningene tett sammen med andre gode krefter, som tidligere og nåværende RV-medlemmer, AP- og SV-medlemmer og alle andre aktive. Vi skreiv om saka jevnlig i akp.no, lagde interne og eksterne møter, og kjente medlemmer gikk i bresjen i kampen. Les mer om dette her.
AKPs ledelse oppfordrer AKP-medlemmer og alle andre interesserte til å delta på Trondheimskonferansen og Kvinner på tvers. Det er en typisk AKP-ting å delta der.
Til Trondheimskonferansen i januar 2005 laget vi et nummer av akp.no om pensjonskampen. Til siste Kvinner på tvers lagde vi et hefte om sekstimersdagen, som vi gav bort gratis. Et nytt nummer av akp.no om sekstimersdagen var også å få. Medlemmer av AKP jobber aktivt i initiativet For sekstimersdagen. Denne aksjonen la fram ei splitter ny bok om Sekstimersdagen på Kellogg's. AKP hjelper til med å selge boka.
Slik forsøker vi å gi argumenter og forslag til linjer for kampen. For eksempel sier vi at forsøk med sekstimersdagen som har lavere sjukefravær som mål, er ei dødslinje. Se eksempel på tekst her.
Vi har lokale partilag på arbeidsplasser og i en del bransjer. Vi har en viktig svakhet, i tillegg til at vi skulle vært organisert mange flere steder, og det er at vi ikke har et faglig utvalg. Et utvalg kunne betydd mye for å utvikle arbeidet både taktisk og på lengre sikt.
Les mer:
AKP støtter opp om arbeidet i Nei til EU og er medlemmer der. Partiet krever ikke at alle skal være like aktive, men vil at noen bruker mye tid. Det er flere AKP-medlemmer som tar et stort ansvar i nei til EUs organisasjon. AKP lager møter for egne medlemmer som er aktive i Nei til EU, bl.a. for å skolere seg i utviklinga av EU. Det er et eget partilag som har ansvaret for å følge best med. Det fører bl.a til aktuelle tekster i akp.no. Se for eksempel her.
Når man er enige om det, foregår det et samarbeid med dem som er aktive i RV, og som også er aktive i Nei til EU.
Les mer:
AKP driver antiipmerialistisk solidaritetsarbeid. Det er en lang tradisjon for partiet. Vi har tillitsvalgte i Palestinakomiteen og i Komiteen for et fritt Irak, og mange er medlemmer. Vi deltar i arbeidet med å opprette Irakkomiteer på stadig nye steder i landet.
Når det gjelder kontakt med revolusjonære og andre som kjemper for frigjøring i andre land, er vi i dag særlig opptatt av Venezuela, Nepal og Filippinene. Vi har kontakt med mange partier og organisasjoner, men er ikke med i noen verdensorganisasjon («internasjonale»).
Vi har et aktivt internasjonalt utvalg. Det har blant annet studert imperialistmaktenes rivalisering i området ved Kaspihavet, et konfliktområde med stor betydning for hvordan verden vil arte seg. Det er laget hefter om dette. Det er internasjonalt utvalg som analyserer situasjonen i Irak og Afghanistan, og resultatet kan jevnlig leses i akp.no.
Les mer:
(Det er Rødt! som utgir de fleste, tidligere var navnet Røde Fane.)
AKP har aktive medlemmer i Kvinnefronten og i Ottar. AKP eier og arrangerer bøllekurs. Nå skal bøllekursene moderniseres, og vi forsøker å utdanne flere bølleledere
Studiearbeid: Utvalget har laget en kvinnepolitisk studiesirkel. I Rødt! nummer 3, 2005 har utvalget skrevet en stor artikkel som bl.a. argumenterer mot den offisielle likestillingspolititiske linja for løsning av kvinnens problemer: «Send mannen hjem.» AKP er opptatt av å samle den kvinnelige delen av arbeiderklassen. Deltakelsen i Kvinner på Tvers er som nevnt over et utslag av det. Kvinneutvalget lager jevnlig politiske analyser.
Les mer:
AKP eier Klassekampen. Eller som det heter på aksjespråket, – er hovedaksjonær.
Klassekampens formålsparagraf er slik:
«Klassekampen skal drive en seriøs kritisk journalistikk, med allsidige og økonomiske avsløringer av alle former for utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.»
Klassekampens nettsted: www.klassekampen.no
Ikke alle AKPere er medlemmer i Rød valgallianse, men mange. Noen AKP-medlemmer har tillitsverv i RVs organisasjon, noen har vært kommunestyrerepresentanter i mange å, noen i fylkesting. Erling Folkvord satt på Stortinget for RV. Han er medlem av AKP.
AKP mener det er viktig at revolusjonære deltar i kommunestyrer, fylkesting og Storting, slik det er argumentert for i artikkelen om det kommunistiske partiet.
AKP ville stille til valg i sin tid, men fikk ikke lov fordi det ble påstått fra statens side at navnet kunne forveksles med andre partiers. Da starta AKP «Rød Valgallianse av AKP(m-l) og uavhengige sosialister», som etter hvert ble bare Rød Valgallianse som stod på sine egne bein og er et eget parti.
På grunn av dette historiske fellesskapet, og den store enigheten som er om politiske spørsmål, har ikke AKP ønska å stille egne lister, men driver valgkamp for RV. AKP er ingen fraksjon i RV, men et eget parti med virksomhet på mange områder.
AKP arrangerer en konferanse hver vår, Revolusjonskonferansen. Her, på egne kurs og på sommerleir består deler av programmet av skolering i marxisme. Temaer har vært politisk økonomi, klasser, dialektikk, historisk materialisme, kvinnepolitiske temaer.
Det er en stor mangel at vi ikke har en ny studiesirkel i marxisme og at vi ikke har mange tilbud til dem som vil på skoleringskurs. Vi jobber med dette.
Les mer:
AKP (Rødt!) gir ut hefter om kapitalisme og sosialisme:
AKPs tidsskrift gjennom mange år, Røde Fane, fikk nytt navn i vår, Rødt! og nytt format. Det kommer ut regelmessig med minst fire numre i året, og det lager ekstranumre. Mange av dem har vært nevnt ovenfor.
AKP driver reelt et lite forlag, men ikke formelt. Hadde AKP vært et større parti og dermed hatt bedre økonomi, hadde vi kunnet utstyre de heftene vi utgir, med stiv rygg, og laget små bøker i serie med likt format og gjenkjennelig layout. To hefter om kampen om olja ved Kaspihavet er innholdmessig to bøker verdig. Heftet om kvinnelønna, om sekstimersdagen, Det kommunistiske manifest, «Rød feminisme mot patriarkat og kapitalisme» og heftet om EU-grunnloven likeså. Boka om Irakkrigen ble utgitt av Røde Fane. Et ekstranummer av Rødt! om utviklinga av Kina, skrevet av Martin Hart-Landsberg og Paul Burkett var også ei bok, men hadde format som et bløtt lite hefte. Rødt! sin produksjonskunnskap hjalp til med å få utgitt Kelloggs-boka (i tillegg til dugnadsarbeidet med oversettelse som andre gjorde), og det var Rødt! som hadde mulighet til å produsere Erling Folkvords bok Stopp tjuven! – en redningsaksjon for velferdsstaten på billigst mulige måte.
Rødt! og redaksjonen fungerer fint i dag, men nettopp av den grunn burde AKP skjønne verdien av denne politiske gullgruva bedre sjøl. AKP kan nemlig spre mye mer av hva som lages. Alle utgiveres hodebry er: Hvordan få til en stabil distribusjon. Det spørsmålet er foreløpig ikke besvart.
AKPs hjemmeside fornyes jevnlig. Der ligger over 1.000 artikler, pluss mange bøker og hefter. Alt partiet utgir på papir, legges ut på nettet. AKP sin avis i sin helhet. 15 årganger av tidsskriftet Røde Fane ligger ute, og flere legges ut systematisk etter som tida strekker til. Pekersamling til alle landets aviser er laget som sørvis for dem som trenger å sende pressemeldinger om aksjonen sin .
På egne temasider er det samla tekster både ev meningsfeller og meningsmotstandere, og tekster som fungerer som faktasamlinger.
Eksempler er pensjonskampen, Hagtvetdebatten, politisk overvåking.
I vel tre år har vi gitt ut avis hver måned, unntatt i juli og i jula. Målet er å gjøre AKPs politikk kjent, forsøke å være til nytte i kampen mot USAs kriger, mot den norske regjeringas politikk overfor Irak og Afghanistan, bidra med argumenter i pensjonskampen og kampen for sekstimersdagen, og forsøke å bidra til en kapitalismekritikk og få fram i det minste bruddstykker fra livet til arbeiderklassens kvinner og menn. Avisa lages på dugnad, og det er gratis å abonnere. Det er nå (desember 2005) 2.000 abonnenter. Opplaget er vanligvis 6.500, første mai er det høyere. De fleste deles altså ut på gata. Avisa finansieres av kontingentpenger, av 70 faste givere og av gaver fra snille abonnenter. Målet er 3.000 abonnenter i løpet av 2006.
AKP lager Rød sommerleir med aktuelle politiske saker, skoleringskurs og pionerleir for dem som er i grunnskolealder, pluss bading og fotball. Leiren er åpen for alle.
Det er AKPs gull. Så sant det finnes et lag i nærheten, er alle med i et lokalt lag. Det kan være i boligstrøk, i en by, på et sjukehus, et universitet eller lokalt i en bransje. Der deltar medlemmene etter evne. Der skal medlemmene tas vare på, få oppgaver og diskutere arbeidet sitt.
I Oslo er det mange lokale lag. Fordelen med å ha lokale lag, er arbeidet med akp.no et godt eksempel på. akp.no har halvårlige produksjonsplaner. En bestemt torsdag i måneden skal aviser puttes i 2.000 konvolutter, og pakker pakkes til kommisjonærene som skal sørge for utdeling diverse steder. Partilagene får beskjed i god tid om når det er deres tur til å delta i dugnaden. De kommer. Folk fra flere lag jobber sammen. En persons innsats en gang i halvåret, gjør det mulig å gi ut denne avisa for et minimum av utgifter, fordi medlemmets innsats legges sammen med svært mange fleres innsats.
Lokale lag er ikke til for å lage avis, først og fremst. Dette var bare et eksempel hva på styrken i god organisering kan brukes til.
AKP får nye medlemmer, men står noenlunde på stedet hvil. Det er en sakte «turnover»: Unge inn, noen av de gamle glir ut. Vi får flere gutter enn jenter som medlemmer. Vi vil ha alle guttene, men vi vil ha enda flere jenter. Det er viktig for AKP å få mange nye medlemmer. Vi synes vi har så mye viktig og bra å gjøre. Det er skal være lett å få oppgaver i AKP.
Størrelsen, eller mangelen på sådan, er AKPs største problem. Vi driver arbeid på mange områder, vi mener alvor med revolusjonen. Men vi skulle vært organisert på hundrevis av flere steder, hatt ledelser på mange flere kampavsnitt og hatt et større sentralt apparat.
Med dobbelt så mange medlemmer kunne vi hatt flere folk til avis og produksjon, vi kunne skrive artikler om historia vår, lage studiemateriale, drive partiskole, utdanne journalister, hatt flere til å jobbe med kultur, miljøkampen, rekruttere folk med minoritetsbakgrunn, hatt flere bølleledere, organisert soldater mot å gjøre krigstjeneste i Afghanistan, organisert kvinnestudiesirkeler, egen partiskole for kvinner – i det hele tatt tatt oss av de strategiske oppgavene bedre.
Både AKP og RV har Rød Ungdom som sin ungdomsorganisasjon. AKP stiftet i sin tid RV og Rød Ungdom. RV utvikla seg til et eget parti. Rundt 1990–92 var det en politisk splittelse i AKP. Noen medlemmer ville bare jobbe i RV og gikk ut av AKP. Rød Ungdom har siden hatt to moderpartier. AKP vil at partiets lokale lag skal hjelpe og støtte Rød Ungdoms lokale lag, og ønsker at Rød Ungdoms medlemmer, fortsetter å være aktive, enten i AKP, i RV eller begge.
Når dette skrives, har det nettopp blitt starta en prossess for å se om det er mulig å danne et nytt parti med utgangspunkt i partiene AKP og RV, der regnestykket ikke må bli 2+2=3, men 2+2=5. Det vil si slik at det skapes et nytt parti som gjør at flere blir med enn i dag. AKP mener dette er viktig å forsøke på alvor. Går det ikke, har i hvert fall mange mennesker på den revolusjonære venstresida kommet nærmere hverandre politisk. Så får en se videre. AKP mener i hvert fall at det er behov for et kommunistparti i Norge, et revolusjonært parti med kommunismen som mål, skal kapitalismen legges død og det skal bli mulig å skape et sosialistisk og et kommunistisk samfunn.
AKPs arbeid på ulike avsnitt av klassekampen, på tross av at partiet er lite, er et uttrykk for hva vi mener er strategisk viktige oppgaver, dvs oppgaver som går langs en vei som peker mot revolusjon, sosialisme og det klasseløse samfunnet kommunismen.