Hjelp! Jeg har bare noen kroner i veska, bussen går om åtte minutter. Jeg mangler 20 kroner for å komme til jobben og tilbake. Hvor finner jeg dem? Leter i lommer i jakker og frakker. Rakk ikke banken i går. Var for lenge på jobben. Endelig! Jeg styrter ut døra, stormer nedover veien og rekker bussen akkurat.
Der inne er det mange mennesker og godt og varmt, og jeg kan sitte og tenke.
Når min mor manglet – ikke 20 kroner, men fem – var det ikke irriterende. Det var en katastrofe. Jeg husker da jeg var elleve år: Vi var flere jenter som hadde fått lov til å bli med i skolekorps, enda vi ikke var gutter. Jeg spilte kornett. I juni skulle vi få være med til et sted hvor mange korps kom sammen for å spille. Jeg hadde gledet meg i ukevis.
– Mor, kan jeg få fem kroner, for vi skal ha bussen fram og tilbake, spurte jeg.
Mor ble bekymret i ansiktet med en gang. Det ble hun alltid når det var snakk om penger, og derfor spurte jeg ikke ofte heller. Hun hadde ikke fem kroner. Det var ikke slik at hun hadde bare store sedler, men ingen mynter. Det var ikke slik at hun hadde penger i banken, men ikke rakk å gå dit. Ikke noe sted i hele verden var det fem kroner som moren min eide.
For dette var på en onsdag. Da var det aldri penger i huset. Faren min fikk lønn på torsdager. Han ga matpenger til moren min. Hun visste ikke hvor mye han tjente. Mye var det nok ikke, ettersom han var en arbeider og dette var i 50-årene, men han hadde råd til en øl i ny og ne.
Hvis mor trengte et par nye strømper, måtte hun spørre faren min. Hvis han sa nei, at han ikke hadde råd, måtte mor ta litt og litt av matpengene hver uke til det ble nok til strømper.
Så da kan du vel tenke deg at det ble en katastrofe når jeg ba om fem kroner og mor var snill og ville at jeg skulle få være med på musikkstevne?
Hun klarte det denne gangen også. Hun kjente så mange naboer. Men jeg lovte meg selv: Jeg skal gjøre alt jeg kan for å tjene mine egne penger!
Mor hadde forsørget seg selv i 13 år før hun giftet seg. På gård, som hushjelp, på kafe og i fabrikk. Ekteskapet gjorde at hun mistet den muligheten. Barn, men ingen barnehager og ingen ledige jobber i bygda. Hun hadde ingen utdanning etter grunnskolen. Arbeiderkvinner i 50-årene var stort sett hjemme. Med ekteskapet ble hun avhengig av lønna og humøret til en annen. Mannen, og ikke hennes eget arbeid, ble hennes og barnas matbillett.
Vi jenter ville ha jobb! Vi skulle ha vår egen lønn, kjøpe sko når de gamle var utslitt, kjøpe klær til barna våre, kjøpe ukeblad og klippe oss hos ordentlige friserdamer. Vi skulle ikke be om noen ting, for vi skulle ha penger selv! Og hvis mannen vår var slem, skulle vi bare be ham ryke og reise, for vi kunne klare oss.
– Da må dere ha skolegang, sa mor. Ellers står dere alltid sist i køen med lua i handa.
Utdannelse og jobb fikk de fleste av oss også. Men det var ikke bare fordi vi ønsket det. Det var fordi samfunnet, altså industrien, staten og kommunene, trengte stadig flere ansatte, særlig i 70-årene. På kort tid inntok en halv million kvinner arbeidsmarkedet. Det er mye for en norsk befolkning på fire millioner. Da ble det bygd et minimum av barnehager.
Jeg ser meg rundt på bussen. De fleste passasjerene er kvinner. Norske og innvandrere. Flere med barn som skal i barnehage. Flest menn kjører bil. Flest kvinner tar bussen. Store skoleelever med tunge sekker på ryggen, fulle av bøker. – Jentene tar virkelig utdanning, tenker jeg. Over halvparten av studentene ved høgskoler og universiteter er kvinner nå.
Bussen sliter seg sakte videre gjennom trafikken. Jeg tenker på diskusjonen i kaffepausen på jobben i går: – Vil jentene fortsette å utdanne seg, hadde Eva, en gammel lærer, lurt på. – Eller vil de gi opp når arbeidsløsheten stiger, og heller tenke på å få seg mann og barn så fort som mulig?
De yngre lærerne hadde vært sikre i sin sak: – Vi er vokst opp med at de aller fleste mødrene jobber. Det er en selvfølge at jenter skal utdanne seg. De som er 15 år i dag, vet ikke om noe annet!
Jeg går av bussen og bestemmer jeg meg for å spørre elevene mine. Riktignok kan ikke 12-åringer vite hva de gjør når de er 15, men de kan fortelle hva de venter av sin egen framtid likevel.
Skolen ligger i et område hvor det stort sett bor arbeidsfolk, norske og innvandrere. Flere av elevene har foreldre som er arbeidsløse.
– Skal dere ha jobb, spør jeg. – Eller skal dere være hjemme og passe barna?
Svaret kommer uten nøling: – Så klart vi skal ha jobb!
– Alt er så dyrt, banken skal ha mange penger, og vi måtte flytte til en billigere leilighet, forklarer Mona.
– Det er mye bedre å tjene penger selv, sier Marit, – for hvis du ikke har jobb, så må du gå på sosialkontoret, og der spør de om du har telefon, for det må du ikke ha. Og da får du så lite penger at det ikke blir noe morsomt med vinteren, for da må du kanskje ha varme støvler, og det er veldig dyrt.
– Faren min er arbeidsløs, forteller Mona, – så derfor vil jeg ha en jobb som jeg ikke mister. Han sier at det går an å miste alle slags jobber, men at de som har minst utdanning, mister jobben først.
– Men hva kan dere bli? lurer jeg på.
– Vi kan bli alt mulig, mener Lisa: – Barnevakt, vaskedame, butikkdame, sminkedame, vikar og dyrepasser. De andre nikker. – Og så kan vi bli hjemmehjelp og jobbe i barnehage og selge billetter, forklarer Aishe. Marie vet om damer som er bussjåfører og drosjesjåfører også. – Vi kan bli modeller og flyvertinner, mener Mia, – og friserdame og politi.
– Og sangerinne og danser, sier Grete. – Og sykepleier og lege og forfatter. – Og dyrlege! Solveig vil ikke bli dyrlege, for hun vil ikke skjære i dyrene. – Vi kan heller bli prest! Eller brannmann og postmann. Og lærer.
Anne sitter og tenker. – Vi må tjene nok penger. Vi må bli sjef og professor. Eller president som hun på Island!
– Det er ikke jentene selv det kommer an på, tenker jeg etter timen. Det vil si, hvis jentene får det som de ønsker, så vil de gå på skole, de vil lære noe, og de vil ha et yrke. De er stort sett svært flinke på skolen, de er nysgjerrige og jobber hardt. Men det er ikke de som bestemmer! Det er myndighetene det kommer an på.
Vil myndighetene, eller samfunnet, fortsatt oppfordre jenter til å utdanne seg? Vil de organisere utdanningen slik at jentene får seg yrker? Eller vil de utdanne mange av jentene til å bli fleksibel, lavtlønnet arbeidskraft som kan brukes til mange forskjellige ting?
Vil myndighetene bygge ned den offentlige omsorgen for gamle og handikappede slik at det blir færre arbeidsplasser for kvinner og mer gratisarbeid i hjemmet? Vil de bygge ned barnehagene når det blir enda flere arbeidsløse kvinner?
Vil myndighetene bygge ut skolene som jentene søker seg inn på, eller skal køen til de utdanningene som jentene vil ha, fortsatt være like lang? Hva velger myndighetene å prioritere? Mange jenter vil bli fysioterapeuter. De må slåss om færre enn 250 studieplasser. Bare fem prosent av søkerne kommer inn. Mens ingeniørene, flest gutter, slåss om 3 700 plasser. Kampen er heller ikke hard, for nesten alle søkere får plass.
Etter middag kommer min niese, Kristine på 15 år, på besøk. Kattene mine klatrer opp på fanget hennes for å få klapp og kos. I kveld har Kristine kort, sort hår. For tre dager siden var det rødt og langt. Hun vil bli frisør.
– Jeg er så lei av bare teori, forteller hun. – Jeg vil bli til noe, jeg vil ha et papir på at jeg kan et yrke. Jeg vil si: Jeg er frisør! Jeg vil ikke bare være flink i norsk grammatikk eller kunne mye om vikingtiden. Jeg vil være noe!
Jeg er helt enig med henne. Det er en stor glede å vite at en kan noe, at en kan forsørge seg selv. Det å ha arbeidskamerater er viktig i seg selv. – Men nå vet jeg ikke om det går, sukker Kristine bekymret. – Nå har myndighetene nye planer! Vi jentene er redde for hvordan det skal gå med yrkesutdanningen. Til nå har elevene søkt på frisørlinja, ikke sant, og så har de gått der fra første dag. Fordi de har tenkt å bli frisører.
– ?
Jeg skjønner ikke hva hun maser om.
– Nå blir det sånn at i det første året, på grunnkurset, skal vi gå sammen med de som har tenkt å bli blomsterdekoratører, fotografer, kostymemakere, tannteknikere, skreddere, glasshåndverkere, seilmakere, gullarbeidere, skomakere, protesemontører, stålgravører, bokbindere og mange flere! Det heter formgivingsfag, og der må du gå hvis du skal bli frisør! Det er bare to timer valgfag i uka, og da kan jeg sikkert velge frisørfag, men for en skuffelse!
– Men etter det første året, kan du vel velge frisørfag?
– Ja, jeg må søke, men jeg har ingen rettigheter til å komme inn på det jeg ønsker. Og så skal vi ha tjue timer i uka med tegning og maling, og det er jeg så dårlig til, og da får jeg dårlige karakterer, og så får jeg kanskje ikke plass på frisørlinja det andre året, men på glasshåndverk eller noe sånt. Det er jeg sikker på!
– Hvis du sier nei til glasshåndverk og søker frisørlinja året etterpå?
– Det kan jeg, men neste gang er jeg nødt til å si ja, uansett hva de tilbyr meg, ellers mister jeg retten til utdanning! Så det kan hende jeg må bli protesemontør!
– Men proteser er jo så nyttig, innvender jeg. Tenk på alle de som har vært i bilulykker og trenger kunstige armer eller bein, du kan hjelpe dem og ...
– Hvorfor ble du lærer, spør Kristine. – Var ikke det fordi du hadde lyst? Hvorfor ble du ikke like godt dykker? Eller slakter? Kanskje jeg slutter på skolen ... Tjue timer tegning for å bli frisør ...
Kristine går hjem for å gjøre lekser, og jeg ringer til moren hennes for å snakke om frisørene og protesemontørene. Moren er like imponert som meg over at det går an å bli skomaker, bokbinder, glassarbeider, frisør og protesemontør i en og samme klasse ved å ha tjue timer tegning i uka. – Dette er jo for å oppbevare mye ungdom i et år på en billig måte, mener moren. – Men trøbbelet er at mange antakelig vil gi opp.
– Da kan de jo komme til deg, etter noen år, forsøker jeg å være positiv. Moren til Kristine jobber i kommunen. Der prøver hun å skaffe arbeid til dem som er skadet i arbeidslivet. Det er mange kvinner blant dem. Kvinner i 40-årene med ødelagte skuldre, rygg og armer. De har sittet ved kassaapparatene i butikkene i mange år eller drevet med tungt rengjøringsarbeid eller som hjemmehjelp.
– Problemet er at det nesten ikke er ufaglært arbeid igjen, sier moren til Kristine. – Unntatt nettopp i butikk, som hjemmehjelp og med vasking. Så disse kvinnene må på skole for å få seg annet arbeid. Jeg håper Kristine utdanner seg mens hun er ung. Det er vanskeligere siden.
Før vi legger på røret, blir vi enige om å gjøre det vi kan for å oppmuntre Kristine til å holde ut å tegne og male i tjue timer i uka for å bli frisør. Det er en høy pris ungdommen må betale, når prisen for rett til utdanning er å måtte godta å bli glassarbeider istedenfor frisør, eller frisør istedenfor glassarbeider. Tror myndighetene at ungdommen er roboter?
Dagen har vært lang, og jeg setter meg ned med en kaffekopp før jeg begynner å forberede neste dags undervisning. Jeg må le når jeg tenker på det som skjedde på slutten av skoledagen i dag:
Guttene i klassen var på skolens kjøkken for å lære å lage grønnsaksuppe. Jeg skulle ha jentene, og gikk til klasserommet. Der var det ingen. Det forundret meg, for jentene pleier å være så ivrige når deres timer skal begynne.
Etter fem minutter kom de. Før jeg rakk å spørre om noe som helst, ropte de:
– Vi har hatt møte!
– Møte??
– Ja, møte, for vi finner oss ikke i det du gjorde mot Ellen i går! Fortell, Ellen! oppfordret de.
Ellen fortalte: – I går, da vi skulle lese for hverandre den teksten som vi hadde skrevet, og få kommentarer før vi skrev videre, så plasserte du meg sammen med Carlos og Thomas. Men de hadde ikke fulgt med i timen, da du forklarte hva vi skulle gjøre. Så jeg brukte to timer på å lære dem hva det hele gikk ut på.
– To timer! utbrøt de andre jentene anklagende.
– Takk skal du ha, Ellen, sa jeg.
– Det er ikke noe å takke for, fortsatte Ellen. – For jeg fikk ingen respons på teksten min, noe jeg hadde gledet meg til. Og de hadde ikke skrevet noe selv, så jeg fikk heller ikke gitt kommentarer til andre. Jeg måtte sitte der og gjøre den jobben som du ikke hadde klart å gjøre, og jeg hadde ikke noe utbytte av de to timene. Og dette er ikke første gang. Så nå kommer jeg til å nekte!
– Nekte?
– Ja, hvis du gjør noe sånn mot meg en gang til, så nekter jeg!
– Det gjør vi også, sa de andre jentene bestemt. – Det var derfor vi hadde møte!
Jeg så på dem. Kroppene deres viste at de mente det de sa. De stirret strengt på meg. Ingen ville lenger lide samme skjebne som Ellen. De hadde vært utsatt for det samme i mange år. Nok var nok!
Jeg ble så glad! Hvor ofte er det ikke slik, at vi lærere plasserer stille, arbeidsomme jenter mellom bråkete gutter slik at jentene lærer å være til for at gutter skal bli roligere? At vi lærere stadig tillater høyrøstede gutter å avbryte jenter som har ventet på tur for å snakke? Eller at vi gjør en del jenter til hjelpelærere og omsorgspersoner for lite arbeidsvillige gutter? Gir vi ikke mange og tydelige, usagte beskjeder om at disse jentenes behov og ønsker egentlig kommer i annen rekke?
Ja, de hadde rett. Jeg hadde gjort noe galt mot Ellen. Ja, det var flott at alle ville nekte å finne seg i det samme. Det sa jeg til dem.
– Vil dere høre hva jeg tenker? spurte jeg. Det ville de.
– Jeg kommer antakelig til å gjøre samme feilen igjen. Mange ganger i livet opplever vi urettferdighet. Da blir spørsmålet: Skal vi finne oss i det? Eller skal vi ta ansvar og samle oss og protestere for å prøve å få vekk urettferdigheten? Hva har dere gjort nå?
– Vi har tatt ansvar, sa Ellen.
– Vi har hatt møte uten deg, lo Aishe.
– Vi finner oss ikke i hva som helst, sa Grete.
– Dere må være deres egne vaktbikkjer, sa jeg. – I dag har dere organisert dere.
Jeg setter fra meg kaffekoppen og ser for meg de flotte jentene. Denne situasjonen hadde dessverre vært helt utenkelig da jeg var tolv år. Vil de huske denne erfaringen seinere i livet sitt?
– Dette har vært en strålende dag, tenker jeg seint på kvelden før jeg legger meg. Da ringer telefonen.
– Hei, det er moren til Annette! Unnskyld at jeg ringer så seint.
– Bare hyggelig, sier jeg. – Til meg kan du godt ringe seint.
Og så forklarer hun at det blir litt vanskelig med den klasseturen i neste uke, for det blir for dyrt, for Annette må ha en varm jakke, ja, hun ville bare si ifra. Og de 20 kronene til kinoen i morgen, kunne hun kanskje betale seinere?
Hvis du ikke har noen utdannelse, hvis du har arbeidet i en lekebutikk som ble stengt, hvis det tok noen måneder før du fikk jobb som vikar på skolefritidshjemmet, hvis du bare fikk deltidsjobb med å vaske gulvene i banken, hvis du må be om penger fra sosialkontoret for å klare å forsørge deg og barnet ditt, da blir du fortvilet når det kommer brev fra skolen om at Annette skal på tur med klassen neste onsdag. Og at hun skal på kino i morgen for 20 kroner.