Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Mora til Newton

Morgenkåseri i NRK;
trykt i Klassekampen 23. august 1986


Dette skal handle om mora til Isaac Newton.

I ferien er jeg blitt kjent med ei jente som heter Marit. Hu kan lese og skrive, gå aleine i butikken, finne veien til tante Eva, hoppe strikk og turne, sykle, leke med dokker på hemmelige steder, hinke ned hele trappa, og hoppe i sjøen fra et veldig høyt sted. Hu er sju år, og begynte på skolen nå. «Enda jeg kan nesten alle ting», som hu sier sjøl.

Om 15–20 år er kanskje Marit så heldig at hun får bli med på bøllekurs hos AKP. Der hun skal lære å se at det er ting hun kan, hun har også sterke sider, og Marit må kanskje øve seg på å si til de andre kvinnene på bøllekurset: «Jeg er ganske god til å kjøre bil, og dessuten tørte jeg å si hva jeg mente en gang på jobben i fjor.»

For i mellomtida blir det sendt tusen synlige og mindre synlige meldinger til Marit om at hun ikke er så mye verdt, at hun ikke kan så mye likavæl, og at det hun kan, er de feile tinga å kunne. Og et av de stedene hvor det blir sendt mange sånne meldinger, er på skolen.

Dit kommer Marit.

Og alt taler for at hun og de andre jentene sitter og rekker opp handa og venter mye lenger enn hva gutta trenger for å bli hørt. Læreren kommer til å spørre gutta mye oftere enn hun spør Marit. Når de begynner med engelsk i 4. klasse, kommer gutta til å få snakke de engelske orda og skrive dem på tavla mer enn hva jentene får. Når de sitter og regner og ber om hjelp fra læreren, kommer gutta til å få mer hjelp enn jentene.

Læreren kommer til å plassere Marit og andre flinke jenter som støydempere og hjelpelærere mellom bråkete gutter, for læreren har mange elever og må ha ro for å få undervist.

I gymtimene kommer de antakelig ikke til å drive med å hoppe strikk og tau og turne som Marit og jentene kan. I stedet lærer Marit at hun har store mangler, som ikke kan sparke fotball som gutta kan. I lærebøkene kommer det ikke til å stå at bare fedre kan være forsørgere. Da ville ikke boka blitt godkjent, for alle ville se at det var feil. Men eksemplene på forsørgere i lærebøkene vil likevel være om fedre. Gutter og jenter sitter i samme klasserom, og de har nøyaktig samme timeplan. Så nå er det lik undervisning. Det trur ihvertfall de fleste.

Men i virkeligheten er det ikke likt. Tjukt av undersøkelser har avslørt at gutta får mye mer hjelp og oppmerksomhet og undervisning av læreren enn hva jentene får. Uansett om læreren er mann eller dame. Sjøl måtte jeg bevisst inni huet mitt tenke fire jenter, en gutt, fire jenter, en gutt, for at resultatet skulle bli omtrent likt. For gutta tok oppmerksomheten min, mens jentene mer venta til jeg spurte dem.

Hvis Marit, som begynner på skolen nå, og de andre jentene i klassen hennes veit om detta, så kan de si ifra, i klassen, i timen. «Nå spør du bare gutter frøken, du må spørre jenter også.» Det begynte mine jenteelever å si. Da hadde jentene begynt å se, og de tok opp kampen om oppmerksomheten og rettighetene, en kamp som alle jenter og kvinner må ta opp, enten de er 10, 30 eller 60 år.

For allerede i 4. klasse ville Marit ha lært at damer ikke betyr så mye. I en 4. klasse jeg hadde, leste vi om Isaac Newton, han med tyngdekrafta. I boka sto det at faren hans var død da Isaac var liten – og at han var flink på skolen. Hvordan kunne Isaac Newton være flink på skolen enda faren hans døde da han var liten? Gruppearbeid. Veldig grubling og diskusjon. Ingen svarte at han blei flink av å gå på skolen, og det sier ikke lite. Nei, det måtte være andre grunner. Noen foreslo at han kanskje bodde hos bestefaren sin da han var liten? Eller at onkelen hans bodde hos dem? Det var ingen som foreslo at kanskje mora hadde en finger med i spillet.

Derfor sender jeg her og nå en hilsen til alle nye førsteklassinger, særlig til jentene, og særlig til mødrene deres: Isaac Newton bodde ikke hos bestefaren sin, og onkelen bodde ikke hos Isaac.