Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Likestilling eller frigjøring?

Rødt! nr. 1, 2013


Dette er en kritikk av dagens likestillingspolitikk, som får kvinner og kvinners liv til å bli usynlig, også for kvinner sjøl.
Kvinnekamp forsvinner fra språket, feminisme innføres som ei trosretning. Hva er likestillingas begrensninger for arbeiderklassens kvinner?

I år skal vi feire kampen for stemmeretten på mange måter. Det bør også brukes til å trekke fram kvinner og kvinnekamp som har betydd noe for kvinne­frigjøring i tida etter 1913 og i dag.

La ikke kvinnene forsvinne!

Kvinners kamp for retten til å stemme var lang og hard. I noen land voldelig. Kvinner fikk ikke stemmerett. De tok den. Jubileet gjør det mulig for dem som vil, å vise fram kampen og de modige pionerene. Kvinnene krevde retten til å bli anerkjent som mennesker med evne til å styre eget liv. Arverett, rett til å disponere egne penger, til å arbeide, å gifte seg med den de ønska, å skille seg, å bestemme over hvor mange barn de skulle få, rett til utdanning, rett til å stemme over landets lover og politikk i det hele tatt – det var en kamp som omfatta alle sider av kvinners liv. Romanene gjenspeiler denne kampen. Amalie Skram, Camilla Collett, Nini Roll Anker …

Kampen pågår fortsatt, også i Norge. Mange ganger i år vil vi høre om «verdens mest likestilte land». Det er vi, det. Dessverre bidrar denne påstanden til et manglende kritisk lys på den offisielle likestillingspolitikken.

Likestilling er bra og dårlig

Regjeringas politikk kan illustreres med skålvekta over. Likestilling er bra når den betyr likhet for loven. Stemmerett til alle. Alles rett til all utdanning. Samme rett for jenter og gutter til å bli med i musikkorps, samme rett til å delta i Holmenkollstafetten. Samme rett til å hoppe på ski, en kamp som ennå ikke er vunnet for kvinnene. Samme timelønn for alle ved maskinene, uansett kjønnet på arbeideren. Dette handler om at menneskene er like mye verdt og skal ha rett til å leve det samme livet og kunne gjøre egne valg for sitt eget liv. Vi skal forsvare likhet for loven.

Men ettersom vi lever i et kapitalistisk og mannsdominert klassesamfunn, står ikke kvinner og menn likt i utgangspunktet, og de tilhører ulike klasser på tvers av kjønn. Dette gjør at det samme tiltaket for begge kjønn, godt kan fungere negativt for kvinner. Likestilling er ikke nok. For at mennesket skal være fritt, altså leve uten undertrykking, må både klasseundertrykking og kvinneundertrykking forsvinne. Det krever en revolusjonær kamp. Kjersti Ericsson har forklart dette godt i boka Søstre, kamerater!. (Kjøpes på www.marxisme.no.) I denne teksten skal jeg imidlertid konsentrere meg om den offisielle likestillingspolitikken.

Et eksempel på at likestilling ikke er nok, er skolen. Her har jenter og gutter formelt samme timeplan, men de har ulik timeplan, reelt. Fram til 1959 i byene hadde gutter langt flere timer i matte og norsk enn jenter. Jentene hadde skolekjøkken, det hadde ikke gutta. Fra 1959 har det vært lik timeplan, og det er bra, for det føles krenkende at det ikke er sånn. Men realiteten er at det er blitt verre. For gutter får nå ikke bare to timer mer per uke, de får 2/3 av lærerens tid hele uka, fordi de tar den. Det er den skjulte timeplanen. Årsaken er at maktforholda i samfunnet gjennomsyrer alt, alle livets sider, alle institusjoner, all tenkning.

Et annet eksempel: Hvorfor går kvinner stadig i demonstrasjonstog med parola «Opp med kvinnelønna»? Er det nødvendig, når vi har lov om likelønn? Ja, ettersom lønna i kvinnedominerte yrker er lavere enn lønna i mannsdominerte yrker. Kvinnelønna rammer også menn som har samme jobb. Lokale lønnstillegg og trynetillegg gir menn mer penger enn kvinner. Menn stiger fortere i gradene enn kvinner. Langt flere menn enn kvinner er sjefer. Kapitalisme og mannsmakt er vevd sammen, og gjør seg gjeldende på tvers av gode lover. Kvinner krever ei lønn å forsørge seg sjøl og eventuelle barn på, dette er en over hundre år gammal kamp. Hvorfor skjer det ikke? Det finnes svar. Siri Jensen har skrevet godt om det. Les heftet Kvinnelønna. (Kjøpes på www.marxisme.no.)

Nå kunne regjeringa ha kasta inn noen penger i en kvinnepott ved lønnsoppgjøret, som Likelønnskommisjonen foreslo, men de ville ikke. Seks timers normalarbeidsdag ville også gitt større økonomisk trygghet for mange kvinner, men regjeringa sier nei.

Skålvekta og krisesentrene

Ikke bare kan likestillingstiltak være utilstrekkelige, men til og med skadelig for kvinner. Ett eksempel er regjeringas vedtak om at krisesentrene for kvinner også kan være for menn. Det er i likestillingas (skålvektas) ånd: Skal den ene ha, må den andre også ha.

Pengene teller også: Vedtaket kom sammen med at kommunene fikk det økonomiske ansvaret for krisesentrene i 2010. Kort etter blei tre sentre nedlagt. Krisesentersekretariatet var sterkt imot at menn skulle kunne bo på krisesentrene for kvinner. Mange kvinner blir utrygge, og sikkerheten svekkes. De var for krisesentre for menn, men mente at de måtte være separate og med sin egen kompetanse.

Det som skjer her, er at myndighetene likestiller kvinners og menns vold. Det synes også i språket. Alle vil peke på politiet når vi hører om politivold. Men når det gjelder menns vold mot kvinner, finnes knapt ordet mannsvold. I stedet har det i 60 år hett husbråk, så familievold, så en tur innom partnervold, og nå det pene og litt mer kjærlige «vold i nære relasjoner». De klarer ikke å si at noen er utøvere, noen er ofre. De klarer ikke å si «mann» og «far». Heller ikke «menns mishandling av kvinner og barn». Politivold? Kanskje vi skal si «vold i offentlige relasjoner»?

Tallene fra 2011 viser at 96 prosent av beboerne på krisesentrene var utsatt for vold fra menn. Ofte grov vold. 2700 barn overnatta på krisesentrene. Når menn slår kvinner, eller dreper flere kvinner enn antallet folk som dør av svineinfluensa, er det fordi mannen mener han har makt og eiendomsrett. Han tukter og straffer, også etter at «de nære relasjonene» formelt er over.

«Drive through deliveries»

Er et tiltak for å bli «det mest likestilte landet », å få kvinner og kvinners behov til å forsvinne? Som kvinners fødsler? Kvinner føder nesten ikke, og menn føder nesten? Uttrykket i overskrifta er henta fra USA og henspeiler på kjappe fødsler. Bladet Mamma intervjua lege Malin Eberhard-Gran ved Folkehelseinstituttet om depresjoner hos nybakte mødre i Norge. Hun sa blant annet:

Et problem er at kvinner blir liggende så kort tid på sykehuset og i stor grad blir overlatt til seg selv. Mange nybakte foreldre står nok ganske alene i dag og mangler et godt nok nettverk når det oppstår vanskeligheter. Noen blir sendt hjem allerede før ammingen er stabil … I USA har de et uttrykk for hvordan fødsler i dag skal foregå. De kaller det «drive through deliveries».

Det skal gå kjapt og helst uten å koste for mye penger. Spørsmålet er hvor smart det er. Jeg vil gå så langt som å kalle nedbyggingen av barselomsorgen for kvinneforakt.

Kvinneforakt! Jeg kan ikke være mer enig. Jeg er overraska og opprørt over hvor ubetydelig det er mulig å gjøre en fødsel og en kvinne som føder. «Det er langt fram, sa kjerringa, hu så seg tilbake». Ettersom det som skjer nå, fort blir det som er «naturlig og alltid har vært sånn», skal jeg beskrive hvordan det var «før».

Jeg fødte i Oslo i 1972 og 1974. Etter fødselen kom vi til barselavdelinga. Jeg trivdes. Vi var fire på rommet. Vi snakka og sov. Noen hadde født før og kunne bidra med gode råd for hva du skulle gjøre når du kom hjem. Vi andre kunne spørre dem og pleierne om alt mulig, også om den rare kroppen vår. Vi blei vekt med varm havresuppe, deretter baby, som sov et annet sted om natta. Vi øvde oss på å amme, det kunne vær frustrerende, men det gjaldt de fleste. Pleierne sjekka sår og sting, fulgte de litt svimle på do. De viste oss hvordan vi skulle snu og løfte baby og skifte på, uten at hodet falt av, eller hva vi skulle gjøre med navlestrengen som stakk ut som en rar klump, vi fikk trene mens de var der. Jeg var litt engstelig for å komme hjem, men hadde lært mye. Vi var der i fem eller seks dager, noen i sju, tror jeg, hvis de ba veldig og det var plass. Vi blei servert mat på rommet. Ingen mente vi var sjuke. Jeg tenkte muntert at vi bare hadde vært en liten tur på slagmarka. Slagmarka blei fort glemt, men det støttende kvinnekollektivet husker jeg godt. Og baderingen jeg satt på når jeg kom hjem, fikk jeg av svigermor.

Etter min tid, bodde baby på rommet hele tida. Fire damer og fire babyer. Da var det vanskelig for mange å få sove. Men hva er kommet i stedet? Kvinnekollektivet er borte. I de siste åra er kvinnene aleine på et rom. Det heter barselhotell. Baby er der hele tida. Det er plass til far. Mat kan mor finne på kjøkkenet. Det er personale som ser innom. Jeg har vært på besøk hos noen, og synes det ser veldig stusslig ut. De kan ta med baby ned i restauranten, der det er hovmester som anviser bord, og så kan hun spise middag. Mødrene og bestemødrene til de fødende er indignerte. De fødende er der i et par dager.

Å erstatte barselavdelinga med det billigere barselhotellet, starta for flere år sida. Fagideologien var at barselkvinnene er friske, de er ikke pasienter, derfor skal personalet ikke bryte inn i privatsfæren ved å gå inn på rommene, mødrene skal sjøl ta ansvar og be om hjelp når de føler de trenger det. Nå beordrer ledelsen pleierne til ikke å gå inn. Det koster penger. Barselhotell har to begrunnelser: Det er billigere å bygge hotell enn sjukehusavdeling. Og hotelldrift kan settes ut på anbud og drives av private selskap. A-hus sitt barselhotell driftes av Norlandia Care. Samhandlingsreformen brukes for å få fortgang i dette i Oslo og Akershus, og sikkert i resten av landet også.

Det er i ferd med å bli verre. Utviklinga går mot at mødrene kan reise hjem etter seks timer, som i Danmark, og så skal de få besøk hjemme av helsepersonell.

Behandlinga som fødende får, er et grelt eksempel på sosial dumping! Tenk på kvinner som ikke har noe særlig nettverk når de kommer hjem. Kvinner med andre språk enn norsk med spørsmål som ikke blir besvart. Mange har et eller flere små barn å komme hjem til – etter to dager eller mindre. Over halvparten av alle barselkvinner sliter med søvnproblemer. Mange er deprimerte, antallet øker.

I forbindelse med Samhandlingsreformen, har regjeringa lagt fram «Høringsutkast – Nasjonal retningslinje for barselomsorgen. Nytt liv og trygg barseltid for familien» (høringsfrist var 12.12.2012). Her skal de fødende raskere ut. Da skal de lokale kreftene trå fint til, må vite. Synd at de finnes i så liten grad. Norsk sykepleierforbund sier blant annet:

Slik situasjonen er i helsestasjonstjenesten i dag er den ikke rustet til å kunne følge opp nye retningslinjer i barselomsorgen.

Det samme sier Den norske legeforening. Den norske jordmorforening:

Liggetiden på barselavdelingene er drastisk redusert de siste årene, uten at kommunehelsetjenesten er rustet opp til å kunne ta over dette ansvaret. Helsetilsynet har kalt dette en betydelig risiko for svikt i barselomsorgen og etterlyser både klare faglige krav fra styresmaktene til barselomsorgen og tydelig fordeling av oppgaver og ansvar.

De sier det må gis penger til mange flere jordmorstillinger.

Kvinnebevegelsen har ført mange kamper for å gjøre kvinner synlige: Se, en branndame! En kvinne er flyger! Kvinner kan alt! Tida er dessverre inne til å gjøre synlig at kvinner føder, og hva å føde betyr, før, under og etter! Hvordan er det, der du bor?

Pappa er viktigst

Pappa er regjeringas viktigste likestillingsredskap. Pappa­permisjonen. De mener den vil gjøre hele samfunnet mer likestilt, i arbeidslivet og alt. Til og med når det gjelder fødsler, hører vi mest om pappa: Pappa­permisjonen. Den har de lagt i den ene skåla i likestillingsvekta. Men ooops! Der kom det litt mye i manneskåla. Nå har pappa flere uker forbeholdt seg (12 uker) enn mamma har forbeholdt seg (9 uker). Resten kan de dele som de vil. Nå er vi for pappa­perm. Vi er mange kvinner som i mange år har gått i tog 1. mai og 8. mars med krav om at fedre skal ha rett til å tjene opp penger til pappapermen, ikke være avhengig av konas lønnsarbeid. Vi har malt parolene og båret dem. Men vi vil ikke ta noe fra kvinnene.

Kvinnenes svangerskapspermisjon/fødselspermisjon er omdøpt til foreldrepermisjon, og regjeringa snakker om pappa­permen som en barne­reform. Kvinnen som er hovedpersonen, som føder barnet og har opparbeida seg rett til permisjon fra arbeidet for å kunne få arbeidet sitt tilbake, er fjerna fra navnet.

For hvorfor finnes i det hele tatt svangerskapspermisjonen? Den finnes fordi arbeiderkvinner og andre arbeidende kvinner i generasjoner har slåss for retten til å komme tilbake til jobben sin etter å ha født barn. Den har hele tida handla om rett til arbeid. Være økonomisk sjølstendig. Kvinner mista nemlig arbeidet sitt når de fikk barn, hvis de ikke kunne gjøre som i Oskar Braatens fortellinger, ha med barna i ei kasse under maskina på fabrikken eller legge dem igjen hjemme.

Permisjon fra arbeidet med lønn, var kravet etter hvert. På begynnelsen av 1970-tallet var mors svangerskapspermisjon tre måneder, som en minimumsrett til mødrene. I fagforeningene våre vedtok vi krav om fire måneder. Og lengre etter hvert. Hvis den er for lang, som to og tre år, slipper staten å lage barnehager. Det er ikke bra. Men hvis den er for kort, klarer ikke kvinner å beholde jobben sin. Særlig hvis de tilhører arbeiderklassen.

Det er lettere for en person på partikontor og andre mer frie jobber å ta med seg et spedbarn på jobben, jobbe hjemme, sove litt om dagen. Men du kan ikke ta med babyen på jobb hvis du er lærer, sjukepleier, kjører trikken, vasker gulvet, jobber i butikk, postkontor eller fabrikk. Der må permisjonen være så lang at mor klarer å gå på jobb igjen. Arbeiderklassens kvinner må ha et godt nok vern i lovene. Å svekke vernet er sosial dumping. Ni uker? Dårlig vern.

Regjeringa fronter pappapermen sterkt, fordi det er lett å bli synlig på det. Samtidig er store grupper kvinner i arbeid, men de har ikke svangerskapspermisjon. Regjeringa snakker ikke om dem. Det er kvinner som er ansatt på kortidskontrakter, et onde som øker. «Prosjektstillinger» er et pent navn på løsarbeidet. Den ene kontrakten avløser den andre i årevis eller med korte mellomrom. Hvis du føder rett før en kontrakt går ut, og du bare har fått jobb i mindre enn seks måneder det siste året, får du ikke betalt permisjon, sjøl om du kan ha jobba i mange år. Og du mister sannsynligvis arbeidet, for du har ikke noe arbeid å få permisjon fra, kontrakten er gått ut. Du får en engangsstønad på 35 263 kroner.

Studentene har også for dårlige økonomiske ordninger. Den viktigste grunnen til at kvinner i dag begynner å føde så seint, er utdanning. Regjeringa vil ha flere barn. Da må de gjøre noe med økonomien for studenter med barn.

Det blir litt som med barnehageutbygginga. Det er bra det blir bygd mange barnehager. Men regjeringa betaler for lite for den gode reklamen de får. Mødre og fedre betaler for mye. De ansatte (kvinner) sliter seg ut med for få voksne, ingen vikarer og for mange barn. Så hvem betaler? Hvem får rosen?

Kvinner mister orda

Kvinnekamp betyr konflikt. Frigjøring betyr revolusjon. Den revolusjonære analysen er at kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismens økonomi. At kvinnene er utsatt for to krefter eller makter, kapitalismen og menn, de er undertrykt som arbeidere og som kvinner. Frigjøring kan ikke oppnås uten å nedkjempe både kapitalens makt og mannsmakta, patriarkatet. Den revolusjonære analysen brukes også av mange som ellers ikke kaller seg revolusjonære. De ser at det er snakk om maktforhold.

Analysa av hva som fremmer likhet, kalles borgerlig, fordi den mener at det kan skapes likhet, like vilkår, like rettigheter i praksis, gjennom reformer i det borgerlige eller kapitalistiske samfunnet.

Kvinner møter motstand fra overklassen, patriarkatet, deres stat, Stortinget og den gamle historia som sitter i veggene, når de vil ha endringer. Legg til den reaksjonære delen av den organiserte kristenheten når det gjelder abort, og du har hele pakka.

I mange av kampene står kvinner og menn sammen, som i kampen mot EU og EØS, og oftest i fagforeninga, men du kommer også i konflikt med menn og mannssamfunnet, som i kampen mot porno, prostitusjon og noen ganger for sekstimersdagen (kortere hverdag eller lengre helg?). I organisasjoner kommer kvinner ofte i konflikt med menn, når de utfordrer mannsmakta.

Og du vil ikke såre dine mannlige venner, og noen av dem er kanskje potensielle kjærester. Det er absolutt noe å tenke over at det store flertallet i de undertryktes gruppe har undertrykkernes gruppe som sitt kjærestepotensiale. Dette veit undertrykkere å bruke, ved å karikere, vitse om at de kvinnene som slåss for kvinners rettferdighet, fred og gode liv, er de aller styggeste som finnes, og ingen menn vil ha dem.

Derfor er det lett for kvinner å rygge, når noen sier at kvinneutvalg i fagforeninga er dårlig, det minner om kamp og styggedom, mens likestillingsutvalg med menn er mye penere og gir mindre dissonans rundt bordet.

Sinte damer og jenter avvæpnes når orda som beskriver virkeligheten deres, tas vekk. Det er vanskeligere å se hverandre. Når svangerskapspermisjon heter foreldrepermisjon, når mishandling av kvinner blir vold i nære relasjoner, når kvinneutvalg blir likestillingsutvalg, når ordet kvinneundertrykking ikke brukes, når kvinnefrigjøring erstattes med likestilling, angriper dette den kollektive kvinnebevisstheten.

Kvinneorganisasjonene er små og svake. De kvinnedominerte fagforeningene fungerer som de sterkeste i dag. Det trengs en ny forståelse av det som skjer, at mange skaper seg et felles bilde av hva som rammer kvinner, slik at behovet for kvinneorganisering blir tydeligere for dem.

Feminisme er et nyttig begrep når vi forstår det som Store norske leksikon:

Feminisme er en kritisk ideologi som kan legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev maktfordeling mellom kjønnene.

Men ordet brukes nå også av mange som ikke bryr seg en døyt om kvinnekamp, som Siv Jensen, som leder et parti med kvinnefiendtlig politikk. «Alle» er feminister, slik «alle» er medlemmer av statskjerka. Feminisme ikke som handling, men som trosretning eller opportunisme.

Stemmerettskamp for store tanker

Så vidt jeg kan se, er det fem digre spørsmål som kvinnekampen dreier seg om, før og nå. Jeg grovsorterer:

De handler om at kvinner skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv. Om å være i stand til å ta avgjørelser om store spørsmål. Denne kampen var tydelig i 1905. Da skulle det være folkeavstemning om Norge fortsatt skulle være i union med Sverige eller ikke. Kvinnene fikk ikke stemme, spørsmålet var for viktig. Da var det at Kvinnestemmerettsforeninga samla inn 280 000 underskrifter mot unionen, på noen uker, og det uten internett eller telefon. Aksjonen blei et sterkt argument for stemmeretten. To store kamper fikk næring fra hverandre: kvinnestemmeretten og den nasjonale sjølråderetten.

I USA var det to store kamper som blei ført samtidig. Kampen mot rasismen (slaveriet) og kampen for kvinnestemmeretten blei fletta i hverandre. Mange stemmerettskvinner deltok først i antislaveriarbeidet, hvor prinsippene om menneskerettigheter ble diskutert. Alle mennesker er like med samme rett til frihet og sjølbestemmelse. Dette fikk mange kvinner til å stille spørsmål ved sin egen situasjon. Kvinner som ville snakke mot slaveriet på møter, ble tidlig tvunget til å forsvare sin egen rett til å snakke.

Det var en antislaverikongress i London i 1840. Da det ble kjent at et dusin kvinner var på vei fra USA, ble det en viss oppstandelse. Kvinner ble aldri invitert til slike møter i England. Det var avstemning, og kvinnene fikk ikke delta. De måtte sitte på galleriet, bak gitter og gardin. Elisabeth Cady Stanton var en av dem, en av de fremste i kampen for kvinnestemmerett i USA.

Hvite og svarte kvinner snakka på hverandres møter i USA. Svarte kvinner blei også møtt med rasisme fra hvite kvinner. Men store deler av den organiserte stemmerettsbevegelsen, var antirasistisk, så vidt jeg veit.

Sojourner Truth var tidligere slave og holdt mange taler. Etter borgerkrigen og frigiving av svarte slaver, sa hun i 1867:

… Nå har slavene fått sin frihet. Men ikke helt. Jeg vil rykke slaveriet opp med rota. Da vil vi alle bli virkelig frie. … Det er mye styr om at fargede menn skal få rettighetene sine, men ikke et ord om de fargede kvinnene. Og hvis fargede menn får rettigheter, men ikke fargede kvinner, så vil du se at fargede menn blir herskere over kvinnene. Og det blir like ille som det var før. Så jeg er for å smi mens jernet er varmt, for hvis vi venter til alt stilner, vil det ta lang tid før vi kan få kampen i gang igjen.

Kvinner er slaver for hvite herskere, og kvinner er slaver for menn.

Både svarte og hvite kvinner sloss for både stemmerett og for økonomisk sjølstendighet og alle retter som menn hadde. Og mot slaveriet. De sloss for at alle mennesker skulle ha samme verdi. Stemmerettskamp har vidtrekkende begrunnelser. Det skal vi ta med oss i 2013!

Nå skal vi feire i Norge

Regjeringa sier om jubileet:

Feiringen i 2013 vil markere dette viktige året i norsk historie, og demokratiutviklingen som har skjedd siden dette. Men den vil også rette blikket framover og spørre hva som kan gjøres for å utvide demokratiet i vår egen tid. Her vil deltagelse ved valg og representasjon i politikken være viktige stikkord. Dette gjelder spesielt for grupper som er dårlig representert eller har lav valgdeltakelse, som unge og personer med innvandrerbakgrunn. (Min uthev.)

Ja! Vi er for å feire at kvinner klarte å kjempe seg til allmenn stemmerett. Det kosta blod, svette og tårer. Kvinnene som gikk i bresjen, vil vi lære av motstanden de møtte, hvordan de vant, og vi vil forstå bedre betydningen av organisasjonsarbeidet til de mange.

Vi vil mer! Kvinner har slåss viktige kamper hele veien, som kanskje har betydd like mye for kvinner som stemmeretten, som abortlova. Vi veit at det ikke er nok med stemmerett, når Amina fra Somalia ikke blir innkalt til et jobbintervju på grunn av navnet. Hva hjelper Grunnlovens «rett til arbeid» når kvinner bare blir tilbudt 12 timers arbeid – i uka? Hvilken verdi har kvinner i et land som oversvømmes av voldsporno og salg av kvinner? Vi vil vise fram flere kamper som er viktige for kvinners liv! Kamper før, kamper nå.

Regjeringa har bestemt at noen er de fire store. Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen. De er flotte representanter. Den femte burde vært med, Katti Anker Møller. Født i 1868. Mora til loven om sjølbestemt abort. Hun reiste rundt på møter og argumenterte hvorfor det var best at kvinnene bestemte hvor mange barn hun ville ha, hun var for prevensjonsveiledning, startet det første Mødrehygienekontoret, og fikk til mye for å bedre arbeiderkvinnenes helse og levekår, ugifte mødre og barn født utenfor ekteskap. Et forslag: Ta med Katti Anker Møller i jubileumsåret. I taler. På de små og store møtene. Les teksten til Ellen Aanesen i dette nummeret av Rødt!. Finn ut om Katti Anker Møller på Internett, og det finnes bøker.

Gi gater, veier og plasser kvinnenavn i 2013

Rødt sitt lokallag på Grünerløkka i Oslo tok for et par år sia initiativ til at steder som ikke hadde navn, fikk navn. Kvinnenavn. Vi gikk rundt i området og fant mange steder, små kryss, områder utenfor større bygninger og gangveier som godt kunne få navn. Så lette vi i lokalhistoria og vår egen hukommelse og lagde ei liste over kvinner. Vi tok også kvinner utenfor bydelen. Den som gir navn til steder, må være død. Forslaga blei tatt opp i bydelsutvalget, som slutta seg til, og saka gikk videre. Nå har flere steder i bydelen fått kvinnenavn, og skilt er satt opp. Vi foreslo kvinner med ulik bakgrunn for å få folk med på det. (Ta kontakt, hvis dere vil vite mer.)

For eksempel: Rigmor Luihns vei. Hun var den første som blei ansatt som sosialkurator for abortsøkende kvinner. Hun var aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, sentral i Grünerløkka beboerforening og medlem av bydelsutvalget (RV). Skiltet står utenfor student­siloen (boliger) på Grünerløkka.

Signe Nesbakkens vei. Hun var reinholder i Sinsen kirke og en krumtapp i menighetsarbeidet der. Skiltet står på gangveien bak skolene på Sinsen. Jenny Braaten var emaljør som jobba hos David Andersen, en bedrift bak skiltet. Kirsten Hansteens plass er navnet på plassen vest for Bergene-blokka.

Altså, det er mulig. Så nå har Rødt-laget i bydel Østensjø begynt på det samme i forbindelse med jubileumsåret. Snart skal et fint forslag leveres. Da går vi til avisene for å gjøre det kjent, det betyr å gjøre kvinnene kjent. Vi kan fortelle om kvinner som har betydd mye, uten at de blir navn på veier og plasser også, sjølsagt. Og uten at de er døde! Da har mange flere noen å feire, ikke minst innvandrerkvinner!

Jubileumsåret blir det som kvinner lokalt gjør det til. Om den rådende politikken fører til at kvinner forsvinner, er det mulig å bruke 2013 til et motstøt. Møter og sammenkomster, store og små, på jobben, i lesegruppa, i fagforeningsklubben, alle steder. Den beste hederen vi kan gi dem som har kjempa før oss, er å fortsette kampen for frigjøring.

La ikke kvinnene forsvinne, men vis dem fram!