Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Lær av Bakken skolekor!

Klassekampen 20. juli 1981


Det er en skam at det må være innsamlinger – til Blindeforbundet og til foreninger for hjerte- og lungesykdommer. I et land med så stor rikdom, skulle staten selvfølgelig sørge for det nødvendige gjennom helsevesenet.

Men bør staten trå til i all slags virksomhet? Burde staten sørga for at vi slapp innsamlinger til Klassekampen, bøker, organisering, valgkamp? Åssen er det der hvor slikt skjer?

I ungdommens dager, for 15 år siden, var vi på besøk i Øst-Tyskland for å se på den «sosialismen» vi allerede var skeptiske til. Vi var i en internasjonal teltleir sammen med hundrevis av annen ungdom. En dag skulle det være Internasjonal Dag i solidaritet med det kjempende Vietnam. Vi fra Norge var vant til at det man gjorde var å lage et amerikansk flagg som skulle brennes i avsky, og ei Onkel Sam-dokke som skulle lide samme grusomme skjebne. Men for et styr! Å kjøpe laken, stoff og maling ble sett på med stor forundring og mistenksomhet. For ikke å snakke om parafin! Men vi kjempa oss gjennom tre dagers strev, og seira. Mens vi lå og malte utstyret hadde vi folk fra Sicherheitsdienst som godt synlige skygger rundt oss. For vi dreiv med noe ukjent, og dermed mystisk og uhørt.

Hva var det? Vi gjorde noe sjøl. Vi organiserte fram vår mening sjøl. Og det var ukjent der i gården. For noe av det mest forunderlige vi erfarte, var at alle slagord, alle plakater, alt var trykt på statlige trykkerier og hengt opp av folk som hadde fått beskjed om det. Ikke et slagord, ikke en plakat var laget av menneskehand. «Der Ostsee muss ein Meer des Frieden sein» og «Hoch Genosse Walter Ulbricht» hang i vakkert trykk over gater og på husvegger. Nydelig dekorert med hvite fredshøner (duer).

Hva er ideologien bak å ikke slippe til folk? Hva blir det politiske resultatet? Det veit vi, det har vi sett. Ikke rart at Sicherheitsdienst måtte stjæle våre bunker med Maos Lille Røde (på tysk!) fra teltene våre mens vi sov — vi hadde titt og ofte snakka med tyske ungdommer om at Kulturrevolusjonen var «gegen Pampfen»!

Nei, frivillige organisasjoner er ikke bare et nødvendig onde fordi staten ikke trår til nok.De er også bra, fordi de er et uttrykk for at folk går sammen om å utrette ting de synes er viktige, men som de ikke får utretta aleine!

Og så lenge du lever under kapitalismen, koster organisasjonsarbeid penger. Det veit alle som driver med sånt arbeid. Julemessekomiteen for Dalen skoles musikkkorps delte allerede i mars ut oppgaver for julemessa: du syr fem puter, du lager ti juleduker osv.

Vi har unger i Bakken skoles kor. Og der er det mye strengere disiplin enn i AKP(m-l)! Vi fikk ikke i oppgave å stille med 40 nybakte boller kl. 07.30 på 17. mai (den fikk naboen). Men vi fikk beskjed om å stå i skolegården samme dag fra kl. 16 til 19 og selge lodd til inntekt for koret. Alle foreldra fikk oppgaver – og alle stilte opp. Er du med på leken, får du smake steken – og det er en frivillig sak å være med på leken. Men er det en frivilig sak å være med på å sørge for penga? Er det en frivillig sak om jeg selger mine 100 lodd når unga går i kor, og koret koster penger?

Det er en bra og ikke en dårlig ting å samle inn penger. Det er en glede og en ære å få være med på å gjøre det mulig at det du mener, kommer ut til mange. Frivillige organisasjoner mobiliserer de mest interesserte og aktive, de som brenner for en sak. De er et slag for demokrati, og mot statlige meningstrykkerier som i Øst-Tyskland.

Hvorfor blei det samla inn penger til den første lille trykkerimaskina for snart 15 år siden? Den kosta en uhyrlig sum – 27 000 kroner. Én ungdom hadde arbeid – resten var skolelever. Avisruter blei utdelt, hus blei malt i nabolaget. Hvorfor? Fordi meningene til disse ungdommene – om Vietnam-krigen, om tariffoppgjøret i 1968, om kapitalismen i det hele tatt – skulle ut til folk! Men da måtte penga på bordet – så enkelt var det.

Hva har ikke ml-bevegelsen og dens sympatisører utretta etter det? Vi har samla inn til avistrykkeri og dagsavis, til sommerleir- og kurssted, til utgivelse av Kapitalen, til Rød Valgallianse. Har ikke det vært fordi vi har villet noe? Hva vil vi si nå? Vi vil avsløre overfor flest mulig folk at storkapitalistene i Norge hover inn enorme rikdommer, mens de stjæler fra vanlige folks lenge tilkjempa rettigheter. Vi skal avsløre at DNA og Høyre juger når de snakker om at Norge er fattig. Vi skal avsløre at det er penger til høyere lønn og mer til. Vi skal vise hvordan kapitalismen ikke kan dekke folks behov. Vi skal vise hvem som planlegger krig i verden, og hvordan vi kan slåss mot dem.

Vi har mye å si, og da er det fortærandes ergerlig at vi må bøye oss for priser på papir og trykking og organisasjon. Men sånn er det under kapitalismen, vi er ikke i kommunismen ennå: Så nå gjelder det at vi bruker våre egne erfaringer og erfaringene fra Bakken skolekor.

Lykke til med innsamlinga!


Dette er en appell som blei holdt på Rød Fronts sommerleir på Tromøya i 1981, en av flere sommerleire, alle med innsamlinger. Målet denne gangen var 500 000 kroner, halvparten til AKP og halvparten til Rød Valgallianse, RV. Det var valgår. Året før ble det samla inn på sommerleirene 330 000 til RV og 80 000 til Kapitalen på norsk. AKP arrangerte Rød Front-leirene.