Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Kamp for sekstimersdagen er kamp for høyere lønn

Innledning på konferansen Kvinner på tvers september 2018


  1. Det viktigste tiltaket for høyere kvinnelønn er kortere normalarbeidsdag.
  2. Kampen for åttetimersdagen fikk et gjennombrudd i 1918 fordi arbeidere på skremmende vis TOK dagen.
  3. Mange sier: «Jeg blir ikke ferdig på jobben min med åtte timer, hvordan kan jeg ha seks?» Hva er deres timelønn?
  4. Hvordan har vi begynt å tenke?

På 1980-tallet hadde Arbeiderpartiets kvinnebevegelse programfesta sekstimersdagen. Også større deler av ledelsen var for. Det var et press utenfra, en halv million kvinner ekstra var henta ut i lønna arbeid. Men åttetimersdagen stengte kvinner ute fra mange jobber. Det var nesten ikke barnehager, og kvinnene tjente dårlig. Denne situasjonen førte til nye krav.

Reformpolitikere, som fantes før, spurte seg: Hva er den neste store velferdsreforma? Kortere arbeidstid! Kvinner og mange fagforeninger ville ha seks timers normalarbeidsdag. Vanlig mannsinteresse var mer på «kortere fredag og mer ferie»-hakket. Det endte med en halv times reduksjon av arbeidsdagen i 1987, da arbeidere og funksjonærer fikk lik arbeidstid. Altså 37 ½ timers uke – eller 7 ½ timers dag. Det er med bakgrunn i denne hendelsen at vi sier: Det gjenstår bare tre halve timer i tre tariffoppgjør ...

Kravet om sekstimersdagen var så sterkt at sjøl arbeidsgiverforeninga NAF (som NHO het da) med Pål Kraby som sjef sa at de kunne tenke seg en avtale om 6–8 år.

Myndighetene lagde utredninger, som Arbeidstidsutredninga i 1987. Den regna på sekstimersdagen. Den tok for seg lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Spørsmålet var: «Kan en generell forkorting av normalarbeidsdagen bidra til å bryte ned disse forskjellene?» Svaret var et helt klart ja.

De sa: «Dette gjennomføres med en lønnskompensasjon, i form av en gjennomsnittlig lønnsforhøyelse tilsvarende den prosentvise reduksjonen i arbeidstida fra dagens normalarbeidstid, til 30 timer.»

De brukte uketimer i regnestykkene for å sammenlikne ulike jobber og avtaler lettere. Ulike arbeidsuker på 40, 38 og 37,5 ville gå opp i lønn med 25, 21 og 20 prosent.

De mente det var realistisk å anta at flere ville ønske å jobbe heltid. Kari Skrede, som skreiv dette kapittelet, sa at det er nødvendig å gi høyere lønn til de lavest lønte i tillegg.

Det er viktig. Kvinner skal kunne forsørge seg sjøl og eventuelle barn for å være mest mulig fri og sjølstendige i livet. Det er ikke nok med lik lønn med menn hvis lønna er for lav. Likestilling er som regel ikke nok, frigjøring er bedre.

Timelønna

Det er regneeksempler og tabeller i utredninga. Jeg oversetter her med en lettversjon for å vise prinsippet:

8 timer arbeid = 800 kr per dag
Timelønn: 800 kr delt på 8 timer
= 100 kroner timen

Ny normalarbeidsdag:
6 timers arbeid = 800 kr per dag
Timelønn: 800 kr delt på 6 timer
= 133 kroner timen

Det er 33 prosent høyere timelønn. De som jobber for eksempel 4 timer, får også 133 kroner per time.

Arbeidstid og lønn henger sammen som én kropp. Normalarbeidsdagen bestemmer hva som er normalt. Dermed bestemmer den også hva som er unormalt og derfor skal koste arbeidskjøperen mer, slik som overtid, natt og skift – og deltid. Tariffavtale betyr prisavtale.

Jo flere timer i døgnet arbeidskjøperen kan bruke arbeidskrafta, jo gladere og rikere blir han. Det er derfor han først og fremst kaster seg med øks over arbeidstidsbegrensningene i lover og avtaler. Helst vil han tilbake til tida før de kollektive avtalene og lage avtaler bare med hver enkelt.

Derfor er det ikke overraskende at Ap-ledelsen og Jonas Gahr Støre, nå som de vil vise at de tenker på vanlige mennesker, bryr seg om tid på den måten at de er for ei uke mer ferie for småbarnforeldre, i stedet for å snakke om hva som skjer med normalarbeidsdagen.

Hjernevask

Så trengs det en diskusjon om hjernevask. Noe er blitt vaska ut i løpet av to–tre tiår, og noe nytt er blitt plassert i stedet. Og det som er kommet i stedet heter arbeidslinja. Arbeidskjøperen skal bestemme mer og mer av livet ditt, du har jo PC og mobiltelefon og kan nås hvor du enn er. Vi skal være et redskap for arbeidskjøpernes samfunn, i stedet for at samfunnet skal være til for at de fleste mennesker skal ha et best mulig liv.

Og når tunga henger ut av munnen på deg som på et forskremt dyr som har løpt hele dagen, og du møter noen som snakker om sekstimersdagen, stønner du: «Det er fint, men jeg blir ikke ferdig på seks timer, jeg!»

Nei, sjølsagt gjør du ikke det! Du blir jo ikke ferdig på åtte eller ti timer heller, du! Dere er for få! Arbeidskjøperen har lempa for mye i haugen din! Så når du sier nei til sekstimersdagen, er det på arbeidskjøperens premisser, men ikke på dine egne og ikke på vegne av din egen flokk og framtid!

Lever du for å arbeide, eller arbeider du for å leve? Hør på de ansatte på Tine-fabrikken i Trondheim, som har hatt seks timers normalarbeidsdag i mer enn ti år. Mer trivsel, halvert sjukefravær. Folk sier:

– Jeg vil aldri slutte. Når jeg går hjem om vinteren, er det fortsatt lyst.

– Jeg begynner klokka sju og slutter klokka ett. Jeg ser folk komme fra arbeid klokka fem–halv seks, slepende på poser, kanskje med unger. Da skal de begynne å lage middag.

– Ingen vil slutte her.

– Jeg driver med idrett. Ettermiddagene er helt annerledes.

– Jeg har mye bedre tid med barna etter jobben.
Det finnes filmer der de Tine-ansatte forteller om sin annerledes dag.

Hva sa de i 1918?

Hva sa arbeiderne som sloss i 50 år for åttetimersdagen?

– Jeg blir jo ikke ferdig med å bygge vei på åtte timer, jeg må ha minst ti!

Nei, de sa: Vi er slitne, vi skader helsa vår, vi har ikke krefter igjen til noe annet enn å jobbe, vi er ikke kommet til jorda for å jobbe for Hydro, heller ikke for kommunen eller bakermesteren. Vi vil ha et liv! Vi har forklart oss. Vi går hjem.

De gikk hjem 1. mai 1918. Etter åtte timer gikk de ut av portene og dørene. Noen fikk pengebøter, noen mista jobben.

Men utover året i 1918 fikk stadig flere avtaler om åttetimersdag. Borgerskapet var redd for revolusjon! På Stortinget blei komiteer satt ned, og de vedtok at åttetimersdagen skulle gjelde for mange, ikke alle, i juni 1919.

Legg merke til handlingens kraft. Hvorfor skal arbeidskjøperne i det hele tatt gidde å høre på ansatte? Det må jo i tilfelle være fordi de tjener på det eller er redde for å miste noe. Å ta sekstimersdagen på 8. mars er en viktig handling. Aksjonen for likelønn, der folk gikk fra arbeidet 24. oktober klokka 14.58, var ei handling. Mer tjener vi ikke, så vi går. Vi har forklart oss. Vi gjør vår stilling synlig og kjent for alle.

Kampen for høyere kvinnelønn og kortere arbeidstid er én kamp. Ikke nødvendigvis slik at alle som er for sekstimersdagen, maler parolene for å gå klokka 14.58. Ikke nødvendigvis slik at alle som vil gå klokka 14.58, maler parolene for sekstimersdagen.

Men slik at de står side om side. Ikke i motsetning, men i forening.