Ei gruppe jenter som gikk på videregående skole, fortalte meg denne historia fra da de gikk i 9. klasse:
– Guttene i klassen hadde en lek. Ikke alle guttene, men sju av dem. De andre ropte og skreik. De kalte leken «kateterføde», fortalte jentene.
– En lek med mat? lurte jeg på.
– Nei, de lekte at vi jentene skulle føde!
– ???
– Vi var inne i klasserommet i spisefriminuttet, ikke sant, og så tok de en av oss jentene og holdt oss fast på ryggen på kateteret. De tvang beina og armene våre ut i alle retninger, mens en av dem gned oss på magen, fra brystet og ned i skrittet, om og om igjen og alle ropte, stønnet og brølte: «Hun føder! Hun føder!»
Vi visste selvfølgelig at «leken» bare var et påskudd for å ta på kroppen vår. Ingen gikk med skjørt den varme forsommeren. Og hva om de kjente at vi hadde bind? Noen ganger var det litt smigrende å bli fanget, et lite øyeblikk, men som regel var det bare flaut. De fleste av oss tenkte vel at skal noen ta på kroppen vår, skal vi ærlig talt sjøl bestemme hvem det er!
– Så leken tok slutt?
– Er du dum! De fortsatte, dag etter dag, på tross av at vi protesterte og kjefta. Og hva gjør du når du blir rasende, men blir holdt fast? Hvis du viser deg like sint utapå som du er innvendig, og banner, hyler, slåss og forsøker å vri deg løs, er det eneste du oppnår å bli varm, svett og rød. Klærne glir kanskje opp, håret blir bare surr, en sko faller av, du føler deg nokså driti ut og tåpelig, og kanskje du blir så sint at du begynner å grine.
Eller du kan velge den andre måten: begynne å le! Du kan liksom le og være med på notene, slik at de slutter raskere kanskje. Du kan protestere bare ved å rope og hyle og le, men uten å slåss, og håpe at de går løs på et annet offer i stedet.
Jenters to overlevelsesforsøk, tenkte jeg: Slåss aleine og gråte av raseri. Eller bruke latteren for å forkorte plagen. Men ingen av strategiene hjelper dem til å komme unna særlig lenge. Jentene fortalte videre:
– En dag kom frøken inn mens de holdt på. «Ser du ikke hva de gjør, eller?» ropte vi til frøken, for guttene ga seg ikke, enda frøken var kommet. Hun sa ikke noe. Hun så på Kari, som var den som lå på kateteret og skrevet. Kari hadde denne gangen valgt å redde seg ved å forsøke seg på lattermetoden. «Få dem til å stoppe», ropte vi til frøken som så på Kari: «Den som er med på leken, får smake steken!» sa hun. «Jeg så at du lo!»
Jeg har tenkt på denne historia mange ganger. Hadde dette skjedd mot voksne kvinner på jobb, hadde taket ramla ned. Når det skjer mot unge jenter på jobb, ramler taket ikke ned. Hva hadde skjedd hvis sju mannlige lærere hadde holdt frøken fast på bordet på personalrommet og lekt kateterføde med henne? Hvordan hadde hun valgt å ta vare på sin verdighet aleine, hvis hun ble utsatt for denne typen vold som hun ikke kom seg unna?
Det skjer mye akseptert vold mot både små jenter og unge jenter i den norske skolen. Guttenes voldskultur er faktisk en del av hverdagen. Alle gutter erfarer dette, ikke bare de som utfører volden. Alle jenter erfarer det, ikke bare de som blir tatt. Alle lærer at det er sånn det er. En lærer at de voksne alt for ofte ikke ser, fordi de ikke vil se, eller fordi de mener at «gutter er gutter, hva kan du vente deg». Som når unge jenter er plaga av å få dratt av klær i trapper og korridorer, mens de opplever gang på gang at de voksne ikke gjør noe. «Gutter i den alderen er så fulle av hormoner.» Jentene føler seg sveket, de slutter å fortelle. Men det er ikke sant at gutter er født slik at de må slå, og det er ikke sant at gutter har flere hormoner enn jenter.
Og hva lærer jenter og gutter, alle sammen, når læreren sier til den 8-årige Kari, eller til den 13-årige Kari, eller til den 17-årige Kari at «det er bare du som kan takle Ronny, Kari; jeg er nødt til å sette ham ved siden av deg», mens Kari delvis er redd ham og delvis er drit lei av maset, dunkingen, småsparkingen, småluggingen, småklypingen, forstyrrelsene, truslene og bråket. Der sitter Kari, i måneder og år, og alle veit hvorfor, ikke bare Ronny og Kari. Det godtas.
Hva hadde skjedd blant voksne på jobb? Når skal arbeidsmiljøloven gjelde for skoleelever? Kari veit dessuten alt om å delta i gruppearbeid som ikke er gruppearbeid i det hele tatt, men som er et Kari-arbeid med tre gratispassasjerer som ikke gjør et fnugg. Et arbeid hun skal få gruppekarakter på, passasjerer hun skal passe på, oppmuntre, gjøre jobben til, og attpåtil dekke overfor lærerne.
Kari veit også alt om å lære å ikke snakke. Hun kan godt snakke, sjølsagt kan hun det. Det er bare slik at opp gjennom årene har Kari opplevd titusen ganger at når hun har skullet svare på et spørsmål, har Ronny ropt svaret ut. Lærerne har godtatt det. Kari har blitt oversett. Hun har opplevd åttetusen ganger at når hun har skullet fortelle noe hun syntes var morsomt eller viktig eller har hatt greie på, har Ronny og kompisene hans stønnet og vridd seg fordi de ikke fikk all oppmerksomheten som de var vant til. Hun har opplevd femtentusen ganger at lærerne har brukt time etter time, time etter time, time etter time, på å ta opp «problemer i klassen» – problemer som bare Ronny og kompisene har forårsaket. Mens mange av jentene i klassen har hatt mye mer alvorlige vanskeligheter. Knugende problemer for jentene sjøl, men ikke viktige nok for lærerne å bry seg om, for bråk i klassen førte de jo ikke til.
Jeg spurte jentene som fortalte om «kateterføde», om de hadde klart å kaste de sju guttene ut av vinduet, hvis de hadde villet.
– Klart det! sa de. Vi var flest, og vi var større enn flere av guttene!
– Vi hadde stoppet dem bare ved å vise at vi var enige, mente ei av jentene. Og ingen hadde prøvd seg siden.
Guttene syntes de hadde rett til å gjøre som de ville, fordi de var gutter, de hadde makt. Jentene så på seg sjøl som ofre, en for en. Jeg er helt sikker på at hvis jentene i denne klassen hadde lært litt om kvinneundertrykking, litt om historia og litt om nåtida, lært om de felles erfaringene jenter og kvinner har over hele verden, hvis de altså hadde fått litt kvinnepolitisk bevissthet, hadde ikke løsninga vært «håper de tar Bente i stedet» eller å gråte eller le fortvila aleine.
Da hadde de sett at dette ikke var en Bente-ting eller en Kari-ting; men en felles jenteting. De hadde antakelig klart det vanskelige: Å forsvare hverandre, sjøl om det kunne være rivalisering mellom jentene, sjøl om Kari skulle være forelska i en av de sju guttene, sjøl om ikke alle var bestevenner, sjøl om den ene ikke likte den andre engang!
Å slå seg sammen på denne måten er å organisere seg. Det handler ikke om å hate gutter. Det handler heller om å få anledning til å like guttene bedre, fordi de blir nødt til å behandle jentene med respekt. Mest av alt handler det om jenters felles kamp for sjølrespekt, for ikke å være ofre, for å legge premissene for livet sitt sjøl.
Jentenes latter ville forhåpentligvis ikke bli brukt i nød, men i glede. Slik jenters latter skal!