Denne artikkelen forsøker å svare på det spørsmålet. Den handler om hva som skaper kapitalister og arbeidere. Da må vi innom målet for vareproduksjonen, hva som skaper profitt, hva arbeidskraft er, hvordan kapitalister i dag skaffer seg ressurser og billig arbeidskraft i andre land, imperialisme, om hvorfor kapitalister er nødt til å konkurrere om å øke kapitalen mest, hvordan privatisering av felleseiendommer skjer, hva arbeidernes rolle i produksjonen er. Kapitalister som arbeidskjøpere, ikke arbeidsgivere. Arbeidere som arbeidsselgere, ikke arbeidstakere.
Jeg har tre eksempler. Først om å ta jord og gjøre bønder eiendomsløse. Landgrabbing. Det er fra Palestina. Så et eksempel på et selskap som flytter produksjonen over hele verden for å finne den billigste arbeidskrafta. Det er Hennes & Mauritz. Det tredje eksemplet er på hvordan det konkret går for seg når offentlig eiendom forvandles til privat profittskapende eiendom. Også landgrabbing. Det er fra Tromsø. Alle handler om hvordan kapitalismen fungerer og hvordan fattige blir fattige og rike blir rike. Vi går til det første eksemplet:
Annik Borthen er en venn av meg. Hun var i Palestina i oktober 2013. Det hun så, kan du og jeg lese om mange steder. Jeg lar henne fortelle sjøl.
– Som alle veit, bygde Israel en diger mur gjennom palestinske landsbyer. Israel sa at det var fordi de blei tryggere. Palestinerne var så farlige. Men jeg tror de gjorde det for å ta jorda til palestinerne – og så dyrke den sjøl, og for å skaffe seg arbeidere de kunne betale med lave lønninger.
– Hvordan klarte muren det?
– Mange palestinere er bønder. Men Israel har okkupert landet. De bygde den store muren tvers gjennom åkrene. Palestinske bønder blei skilt fra jorda si! Det kan ta to–tre timer for dem å komme til jorda. De må reise på egne veier som er fulle av kontrollposter, som er bare for palestinere. (Det er over fem hundre slike poster.)Så det er klart det blir slitsomme dager.
– Hvordan mener du palestinere tvinges til å bli lønnsarbeidere for Israel?
– Det er veldig vanskelig å komme fram til jorda. Noen dager eller perioder går det ikke. Israel vedtok en ny lov som sier: Hvis du ikke dyrker jorda i to år, kan Israel ta den. Israel gjør det.
– Hva skal folk leve av da, når de har mista jorda de brukte til å forsørge seg? De må bli lønnsarbeidere. De må ta jobb i Israel. Da er rutinen: Opp ved to-tida om morgenen og møte opp ved kontrollpostene ved tre-tida. Jeg var der og så på. Mange internasjonale organisasjoner har folk ved disse kontrollpostene (check points) hver morgen for å se hvordan de israelske soldatene oppfører seg. Arbeiderne er gjerne ikke hjemme før ved åtte-tida om kvelden.
– Men det er vel et greit alternativ å bli arbeider et sted i Israel?
– Nei, det er ikke det. For sjøl om Israel har lover som beskytter ansatte, gir sjukepenger, bestemmer arbeidstid og lønn, så gjelder ikke de for palestinere. Det er fordi Israel setter bort ansettelsen av palestinere til egne ansettelsesfirmaer. Kontraktører. Da kan Israel si: Hva de gjør, har ikke vi noe med!
– Så palestinere jobber ofte for halv lønn og med 12–14 timers arbeidsdag. Kvinner får enda mindre lønn enn menn. Og det er ingen rettigheter eller hjelp hvis de blir skadd eller blir sjuke i arbeidet. Rett som det er, får de beskjed om at det ikke er jobb til dem – og da kan det gå uker før de får arbeid igjen.
– Jeg tenker at muren er planlagt for at dette skal skje. Noen israelere blir rike på palestinernes arbeid. Staten gjør dette mulig. Sier Annik.
Denne fortellinga er noe av svaret på spørsmålet: Hvor får kapitalister pengene sine fra? Oppsto kapitalistene fordi de var ekstra flinke til å jobbe? Svaret er: Absolutt ikke! Klassen av kapitalister oppsto fordi de var flinke til å stjele. De stjal jorda til småbønder, jagde folk fra landsbygda, jagde dem inn til byene for at de skulle jobbe på fabrikker. Kapitalistene og arbeidskjøperne brukte vold, røvet naturressursene fra folk i fremmede land, fanget mennesker for å gjøre dem til slaver, tvang arbeidere til å jobbe for seg. De stjal arbeidernes arbeid fordi de bare betaler for noe av det.
Sånn starta det for mye over hundre år sia. Det samme skjer i dag.
1. Kapitalistene trenger arbeidere som jobber for dem. De trenger folk som ikke har noe å leve av hvis de ikke får lønnsarbeid. For å få tak i nok folk gjør kapitalister det umulig for mange å klare seg som bonde eller fisker. Folk drar til byene. De har bare arbeidskrafta si å selge. De drar til og med til andre land. Det skjer over hele verden i dag. Flertallet bor nå i byer. Slummen vokser fordi det ikke er nok arbeid. I eksempel 2 ser vi hvordan H&M blir rike i Bangladesh.
2. Kapitalistene privatiserer (tar, får) felleseiendommen som alle bruker, for å tjene penger på den. Det kan være jord som bønder alltid har hatt rett til å dyrke. De tar fisken i havet eller får den av staten. I eksempel 3 ser vi hvordan en offentlig park kan forvandles til en kapitalistisk eiendom, i demokratiets navn.
3. Kapitalistene tar kolonier og utbytter arbeiderne der. I vår tid heter det ikke kolonier. Men kapitalistene tar likevel land, de kriger om dem, de tar ressursene i landet (som jord, metaller og olje) og skaffer seg arbeidere. Norge gjør det. Norge er et imperialistisk land.
Hvordan får kapitalistene til alt dette? Fordi det er kapitalistklassen som har makta i verden, og statene deres lager de lovene kapitalistene trenger, og gir de gavene kapitalistene vil ha.
Politisk økonomi: Den marxistiske økonomiske teorien kalles politisk økonomi. Det er en teori som analyserer maktforholdet mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen. «Politisk» betyr det som angår maktforhold i samfunnet. Teorien analyserer utviklingslovene til det kapitalistiske systemet. Hvordan kapitalismen fungerer, hvordan den oppstår hele tida, hvordan den fører til kriser og hvordan den må gå under. Det er ingen religion, men en måte å analysere samfunnet på. Vurderingene skjer fra en bestemt synsvinkel, nemlig arbeiderklassens. Teorien er et redskap for å kvitte seg med kapitalismen. |
| Imperialisme er at kapitalistklassen i et land konkurrerer om høyest mulig profitt ved å konkurrere over hele verden. Ordet imperium kan oversettes med herredømme over et område eller verden. De vil ha andre lands naturressurser og å utbytte andre lands arbeiderklasse. De får staten «sin» til å beskytte det de driver med militært, de får staten til å føre krig for seg. Dette ser vi i USA, Storbritannias og Norges kriger i Afghanistan, Irak og Libya, hvor kampen om olja ligger bak. |
Nå skal vi se på hvordan et firma i Skandinavia blir styrtrikt fordi det utnytter fattigfolks arbeid i Bangladesh. Det er eksempel nummer to på hvordan kapitalister blir til.
Jeg bruker H&M som eksempel, fordi firmaet er kjent. Det går veldig fint økonomisk for de som eier Hennes & Mauritz. De hadde et overskudd på 14 milliarder da 2/3 av året 2013 var gått. Derfor går det veldig dårlig for dem som syr klærne, de fleste jenter og unge kvinner. Arbeiderne får 2 kroner timen, 200–300 kroner i månedslønn, med 10–14 timers arbeid seks dager i uka. Erling Borgen, journalist, kalte dem «de virkelige moteslavene».
Klær vi kjøper i butikkene i Norge, er derfor så billige at butikkene sier «Kjøp 3, betal for 2». Hvor mye har butikkene kjøpt T-skjortene for? Ei krone stykket? Mindre? I Bangladesh kan en arbeider tjene så lite som sju øre på å sy ei T-skjorte.
Det har vært mange ulykker i India, Kambodsja og Bangladesh på grunn av branner og hus som har rast sammen. I april 2013 raste ei fabrikkbygning sammen i Dhaka i Bangladesh. 1129 arbeidere blei drept. Det blei en voldsom internasjonal kritikk av selskapene. Det stilles krav om høyere lønn og trygge arbeidsforhold. Dette liker selskapene dårlig, og beviset på det er at mange av dem har nekta å si hvor de får laga klærne de selger. Men de fleste er blitt pressa til å fortelle. Et annet problem de har, som nok er viktigere, er at arbeiderne har dannet fagforeninger og stiller krav. – Vi vil ha 600 kroner måneden! Det er stadig streiker og demonstrasjoner, og politiet blir sendt ut for å stoppe dem.
600 kroner er ikke mye penger, synes du og jeg. Men milliardselskapene synes det. Så de leiter etter nye steder som er billigst av de billigste, og hvor regjeringer gir dem milde gaver.
Og de har funnet Etiopia! Hvorfor? Nettavisa Kureren Avis skriver: «Her er lønningene fortsatt svært lave, arbeidsmiljøet lite regulert, og det er lite tradisjon for arbeidskonflikter.» Mange etiopiere tjener mindre enn 4 dollar (ca 25 kroner) enda etter flere dagers arbeid.
«Lite regulert» betyr: Det er ikke gode lover om arbeidsdagens lengde, lønnsavtaler, lover om hvordan arbeidsmiljøet skal være, sikkerhet ved sjukdom og skader.
Utgiftene selskapene har på et plagg i Etiopia, er under halvparten av hva utgiftene er i Sør-Kina. Regjeringa i Etiopia gir selskapene infrastruktur (vann, vei), billige tomter, billig arbeidskraft, og de behøver
ikke betale skatt i fem år. Energiprisen er en tredel av i Kina, så en kinesisk skofabrikk skal starte i Etiopia. Etiopia bygger nå en megastor dam på Blånilen for å lage mer elektrisitet. (Egypt og Sudan er sterkt mot. De sier at vannet i elva blir redusert.)
| H&M er et svensk selskap. Har 800 leverandører som lager klær for seg. Den største eieren, Stefan Persson, er nummer åtte av verdens rikeste med en formue på 28 milliarder dollar. Sønnen Karl-Johan Erling Göran Persson er administrerende direktør. H&M kjøper fra tusen fabrikker i 22 land, blant annet Kina 262, Tyrkia 181, Bangladesh 167, India 105. I Sverige: 3 fabrikker! H&M betaler lite skatt til Bangladesh. |
1. Sverige (og Norge) kan lage klær i sitt eget land. Vi har hatt mye tekstilindustri i Norge. Da måtte selskapet ha betalt arbeiderne høyere lønn. Det ville verken H&M eller andre. Det er derfor H&M flytter deler av produksjonen sin. Det viktigste av alt for dem, er arbeidernes arbeidskraft. Det er den de tjener penger på.
2. Akkurat som kapitalistene i gamle dager, drar de til
land som har veldig mange fattige. Millioner av fattige bønder og fattige folk drar til byene for å finne noe å leve av. Det jobber nå fire millioner folk som lager klær i Bangladesh.
3. Kapitalistene konkurrerer om hvem som kan tjene mest på å selge klær i Norge, Sverige og andre rike land. Jo lavere lønn i Bangladesh, jo bedre for eierne til H&M. Derfor er klærne vi kjøper altfor billige, og de som eier fabrikkene, er altfor rike.
4. Når det blir kritikk i Vesten og streiker og opprør i et fattig land, flytter kapitalister til et nytt. Det tar jo litt tid før det blir opprør. Slik går det videre og videre. H&M og flere drar nå til Etiopia for å få etiopiere til å jobbe for seg. De sier de ikke skal flytte vekk alt fra Asia, men sa nylig at de ville begynne å produsere i Sør-Amerika også.
5. For å vise at de er gode venner av menneskeheten, gir kapitalister ofte penger til organisasjoner som jobber for menneskerettigheter. Den 7. januar 2014 sto det på nettstedet til H&M at selskapet hadde gitt penger til Civil Rights Defenders i Sverige, tidligere Helsingforskomiteen. Gaven var på 4 millioner svenske kroner og skulle fordeles over tre år. Jeg minner om at det offisielle overskuddet til H&M var på nesten seks tusen millioner.
Det går an å forklare handlemåten til H&M og konkurrentene. Det kan høres rart ut, men de er faktisk nødt! Slik går det til:
H&M sine eiere har tjent penger før. De har fått arbeidere til å jobbe for seg andre steder. For eksempel kjøpte det norske Oljefondet 11,4 millioner aksjer i Hennes & Mauritz i 2011. Utgiftene skal brukes for å lage mer penger. Kapitalen skal øke. Det er slike penger som kalles kapital. Et annet ord for «mer kapital» er kapitalakkumulasjon, oppsamling. Fordi «mer kapital» er målet for alt som lages og gjøres, heter samfunnet et kapitalistisk samfunn. Kapital-istisk. Kapital-isme. Kapital-ist. Det er ikke et skjellsord, men en beskrivelse.
Det finnes en formel for dette: P – V – P’. Den betyr: Kapitalisten starter med penger (P), kjøper to slags varer, konstant og variabel kapital (se forklaring lenger ned) (V), og målet er mer penger (P’) (leses penger merket). Disse pengene investeres i ny produksjon – og slik går det videre og videre.
Det er ikke viktig for kapitalister hva som bli laga, bare det gir mer kapital. Klær, bombefly, bleier, samme hva. Jeg kan ikke tenke meg at Oljefondets direktører (Oljefondet eies av den norske staten) er særlig opptatt av å lage sokker og truser til barna. Det de er opptatt av, er hvilke selskaper som betaler mest profitt til aksjeeierne. H&M ga hver aksje 9,5 kroner i 2013. Oljefondet tjente da 90 millioner kroner. Oljefondet brukes til å investere i produksjon, sånn at fondets P blir P’.
Et annet eksempel er svensk LO. Også de investerer i produksjon, sånn at P blir P’. Det er P–V–P’ som gjelder. På H&M sin nettside finner du de tjue største aksjeeierne i selskapet. Noen er banker, forsikringsselskaper og pensjonskasser. De plasserer penger for seg sjøl og andre for å tjene mer penger. En av dem er Swedbank Robur
fonder. Ved utgangen av 2013 hadde de 44 179 993 aksjer. Utbyttet per aksje var 9,5 svenske kroner. Det blir et utbytte på ikke langt unna 420 millioner kroner. En av dem som nyter godt av dette, er svensk LO. De plasserer kontingentpenger i Swedbank Robur for å tjene mer penger på dem. Banken skriver:
«LO och LO-förbunden har tillsammans med Swedbank Robur sedan mycket lång tid ett samarbete när det gäller kapitalförvaltning. Det övergripande målet med samarbetet är att med långsiktigt trygg och kostnadseffektiv förvaltning uppnå hög avkastning till så låg risk som möjligt för alla deltagande parter.»
For at «trygg och kostnadseffektiv förvaltning» skal skje for Oljefondet, svensk LO og Stefan Persson, eieren av H&M, trengs det noe helt spesielt.
H&M-kapitalistene har funnet ut at de kan tjene mange penger på å få laget og solgt klær. De kjøper først varer som bomull, symaskiner, strøm, hus med fabrikker (eller de betaler andre kapitalister for å leie fabrikker).
Men det skjer ingenting. Maskinene står stille. Nål og tråd ligger på benken. Ikke ei T-skjorte blir laga. Alt dette som står stille, kalles konstant kapital fordi den – ja, står stille. Den forandrer seg ikke.
Kapitaleierne veit at de må kjøpe en vare til, for at de skal kunne tjene mer kapital. Det er varen arbeidskraft. Det er den eneste varen i verden som skaper verdi. Den forandrer seg og får ting til å forandre seg. Den kalles derfor variabel kapital.
Kapitaleierne trenger derfor folk som ikke har noe å leve av. De har ikke jord, maskin, båt, kiosk, ingenting. Men de har evnen til å arbeide. Arbeidskraft.
Vi må se på formelen P–V–P’ en gang til. V betyr altså to slags varer som kapitalisten må kjøpe: Konstant og variabel kapital.
Kapitalistene gir ikke, de tar eller kjøper. Derfor er det misvisende å
bruke ordet arbeidsgiver. De er arbeidskjøpere. Det er jo hele poenget med produksjonen, for kapitalisten som bare er ute etter profitt.
H&M-eierne undersøker hvor arbeidskrafta er billigst? De velger vekk Norge og Sverige, og de tar i stedet Bangladesh, et av verdens fattigste land. Eller Kambodsja, Etiopia …
Den lønna arbeiderne får, er så vidt det som skal til for at de opprettholder livet til neste lønning. Hadde de fått mindre, hadde de dødd ut. Hadde de fått mer, hadde de spart opp penger og blitt rike. Ingen av de to er spesielt alminnelig. Det arbeiderne får i lønn for en dag, prisen på arbeidskrafta altså, er det som skal til for å skape arbeidskrafta i en dag. Det er det arbeideren skal bruke på å skaffe seg og kanskje en familie nok mat klær, et sted å bo. Barn skal vokse opp, slik at arbeidskrafta reproduseres.
Tilbake til Bangladesh: Nå har H&M-kapitalistene kjøpt varen arbeidskraft, og arbeideren jobber. Da skjer det vidunderlige – for H&M. Skjorter, bukser og kjoler strømmer ut av symaskinene, time etter time. Arbeideren bruker kroppens krefter, energien, kaloriene, kunnskapen sin og fører disse kreftene inn i produksjonen, slik at det blir noe. Hun skaper verdi.
Det er arbeid som skaper verdi. Det er disse brukte kreftene hun skal ha penger for, for hun må kunne erstatte energien for å jobbe i morgen også. Kanskje det bare tar to timer å jobbe for det. Så burde hun kunne gå hjem. Men nei! Kapitalisten har betalt for å bruke arbeidskrafta hennes hele dagen. Så resten av dagen arbeider hun gratis. Alt arbeidet etter de to timene tar H&M uten å betale. Arbeideren får altså penger for noe av verdien hun har skapt, men ikke for alt.
Den ekstra verdien H&M tar, kalles merverdi. Mer verdi. Merverdi skapes når arbeideren jobber mer en hun får betalt for. Og det er hele poenget med produksjonen. Så enkelt er det. Merverdien er det som øker kapitalen til kapitalistene. Derfor er de rike.
Derfor er Stefan Persson den tredje rikeste personen i Europa på å selge klær som han får andre til å lage for seg. Noe av merverdien går til Oljefondet, svensk LO og noen til, men vedlig mye går til Stefan Persson.
Å betale arbeiderne for mindre enn det de jobber, er utbytting.
Nå skal vi ser litt mer på varen. Den har en bruksverdi og en verdi (bytteverdi). Bruksverdien er hva den kan brukes til. Om den er nyttig for noen. Varen arbeidskraft har høy bruksverdi for kapitalisten. Ei varm jakke har kanskje høy bruksverdi for deg akkurat nå.
Varens bytteverdi (verdi) handler om noe annet. Verdien er det som gjør at varer kan byttes mot hverandre. Da må det være noe felles ved dem, som gjør at de kan sammenliknes. Det er arbeidstid. Alle skjønner at en blyant og et piano har ulik mengde arbeidstid i seg. Vi kan si at verdi (bytteverdi) er størkna arbeidstid.
Samtidig må vi ha med en ting til: Det er den vanlige måten å lage tingen på, som gjelder.
I 2014 er det for eksempel vanlig at kopper lages i fabrikker, en kopp i minuttet. Det er ikke mye arbeidstid som brukes for å lage hver kopp. Men maskina og råvarene er laget av mennesker, så også det arbeidet føres også over til koppens verdi. I butikken ser vi kopper og krus til 10–30 kroner. Hvis du spikker en fin kopp og sitter i to hele dager med det, og trenger to dagslønner for å leve mens du laget den, tusen kroner kanskje, så er det lite trolig at du får solgt den. Det er det vanlige som gjelder, i dette bestemte samfunnet i denne bestemte tida. Det kan sies slik: Varens verdi (bytteverdi) bestemmes ut fra den gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeidstida som er nedlagt i varen. Dette kalles verdiloven.
Det å bry seg om at varer har verdi (bytteverdi), er noe som tilhører en kapitalistisk vareproduksjon. Da får kapitalistene laga varer – for å tjene mer penger. Når det ikke er kapitalisme, er vi ikke interessert i varens verdi (bytteverdi) lenger, men i noe annet. Vi er interessert i tingens bruksverdi.
Bruksverdien til en ting handler bare om at noen har nytte av den. Fryser du, trenger du jakke. Har du mista halve armen i ei ulykke, trenger du kanskje protese. Det går ikke an å si at jakka har høyere bruksverdi enn protesa, eller omvendt. Begge har bruksverdi – for den det gjelder. Hvor nyttige de er, kan ikke sammenliknes.
I et samfunn som deler og ikke selger, kan folk lage produkter som er nyttige for dem og samfunnet. Fordi et slikt sosialistisk/kommunistisk/fellesskapssamfunn er opptatt av bruksverdien, kan vi bruke tid og krefter på å lage gode ting som varer lenge og som passer til menneskers ulike behov. Det er mye smartere. Et slikt samfunn kan også ta hensyn til miljøets behov.
Det har vært synlig utbytting i alle tidligere klassesamfunn. Slaven tilhørte slaveeieren og jobba gratis (fikk mat). Bønder og leilendinger i føydaltida/middelalderen måtte jobbe deler av året gratis for godseieren/storbonden. Slaveeieren og godseieren tok verdiene dette arbeidet ga, uten å betale. Denne utbyttinga var åpen og lett å se og vite om.
Kapitalismen gjør utbyttinga skjult. Lønnsslaveriet ser penere ut, men det er like fullt en type slaveri.
Men H&M er ikke aleine i kampen for å øke kapitalen sin! Kapitalistene konkurrerer med hverandre, alltid. H&M må sørge for at arbeiderne jobber minst like raskt og minst like lenge som de gjør for Varner-gruppen. Og får minst like lav lønn. Ellers risikerer H&M at Varner-gruppen kan ta lavere
priser for T-skjortene, eller at
de kan utvide fabrikken og at
de kan bli nummer én Da vil
nemlig diverse kapitaleiere
heller kjøpe aksjer i V-gruppen
enn i H&M, for de vil ha størst
mulig profitt på pengene sine
(øke kapitalen).
Derfor plager alle kapitalister arbeiderne for å få dem til å jobbe hardere, stadig hardere: Oppsynsmenn, formenn, arbeidsdisiplin, kontrollører, lengre arbeidsdager, kortere pauser, lavere lønn. Kapitalistklassen driver klassekamp hele tida.
Dette er en tvang. Når vi hører om veksttvang, er det denne tvangen: Kampen om hvem som får kapitalen til å øke mest. Målet er profitt til kapitalistene.
Men etter hvert som kapitalismen utvikler seg, blir den viktigste måten å konkurrere på å innføre ny teknologi for at varene kan lages med mindre arbeidstid (økt produktivitet). Når en kapitalist i en bransje har innført ny teknologi, kan han selge varene litt billigere enn de andre kapitalistene, men likevel innkassere en større profitt enn dem.
For å ikke bli utkonkurrert må de andre da følge etter og innføre den samme teknologien. Det er dette som gjør at kapitalismen så raskt revolusjonerer hele samfunnets produksjon, mens de tidligere produksjonsmåtene dreiv på i samme spor i hundrevis av år, som under føydalismen.
Men hva betyr det hvis alle kapitalistene i en bransje innfører ny teknologi og produserer varene raskere, på mindre arbeidstid? Jo, det betyr at varenes verdi (antall arbeidstimer som er nødvendig for å lage dem) synker.
Denne artikkelen handler ikke om at kapitalister er slemme, men at kapitalisme er utbytting. Kapitalisme er å øke kapitalen, er kapitalakkumulasjon. En kapitalist som slutter å investere i ny produksjon (P–V–P’), slutter å være kapitalist. Han blir bare en rik fyr som velter seg i luksus, hvis han ikke har gått konkurs og slutter av den grunn.
Jeg besøkte noen på et sjukehjem. Der kom jeg i prat med ei dame på 80 år. Hun var liten av vekst og veldig tynn. Når det var plass, la hun seg ned på en toseters sofabenk for å hvile seg. Hun fortalte hvor hun hadde lagt igjen kreftene sine. Det var på en linvarefabrikk. Hun vevde duker av lin, fine duker. Fabrikkarbeidet var ikke godt betalt, men arbeid må en jo ha. Hun vevde tusenvis av duker.
Hun fortalte om arbeidet, og hvor fine dukene var, og avslutta tørt: – Men noen linduk har jeg aldri hatt.
Det er ikke viktig å ha duk av lin. Det er ikke derfor jeg forteller historia. Den er bare et eksempel på hvordan klassesamfunnet er: Den som produserer, får ofte ikke det hun lager.
Mora mi jobba på Elektrisk Bureau (byrå), der de blant annet lagde elektriske komfyrer. Sjøl hadde hun primus om sommeren (apparat med flamme, parafin som brant). Om vinteren var det vedkomfyr, en sånn som hadde ringer oppå som man kunne ta av i forhold til kjelens størrelse, og så traff flammene kjelen så fint og flott. Først flere år etter at hun slutta på EB, hadde hun råd til elektrisk komfyr.
Disse eksempla viser hvordan
produkta er skilt fra produsenten. Produsenten (= arbeideren) har ikke noe å si for hva som skal produseres. Produsenten har ikke noe å gjøre med resultatet av arbeidet, det er det noen andre som tar. Produsenten produserer hva som helst, bare hun får penger å leve av. For henne er det ingen annen måte. Produsenten
er arbeideren. Dette er kapitalisme.
Gjør deg sjøl til en fugl, og se ned på jordkloden som er styrt av formelen: P – V – P’. Alt og alle dras inn. Jordas ressurser, vann, luft og mennesker er til for at et lite mindretall skal få øket kapitalen sin. Krig, ødeleggelse av klima og natur, fattigdom og undertrykking er en logisk følge. Produksjonen er internasjonal, varer sendes over jordkloden i en evig strøm, alle involveres. Produksjonen er samfunnsmessig, men tilegnelsen er privat. Det betyr at produksjonen angår alle og alle samfunn, men noen få privatkapitalister bestemmer alt og tar (tilegner seg) resultatet av alles arbeid.
Det finnes en annen måte. Og den er mye enklere, mye mer praktisk og mye hyggeligere. Vi trenger nemlig ikke å gå
veien om varer og kjøping i det
hele tatt, for å skaffe oss ting.
Det går faktisk an å lage bare
det som folk trenger, ut fra
hva vi har av arbeidskraft og
ressurser, og så dele på det. Vi
lager bare bruksgjenstander.
Da skjer ikke fordelinga ved at
folk må kjøpe for å få.
Vi er ikke nødt til å ha et samfunn der målet for alt mulig er at kapitalen til noen få mennesker skal øke! Når flertallet tar makta fra kapitalistklassen og innfører sosialismen, er jobben etter hvert å avskaffe lønnsarbeidet, vareproduksjonen, kapitalen og klassene. Tid frigjøres, som vi kan bruke til fornuftige og hyggelige ting. Menneskesamfunnet er skapt av mennesker, ikke av en hellig ånd. Derfor kan det forandres av mennesker.
Dette er tredje eksempel på hvordan kapitalister skapes. Da skal jeg fortelle hvordan en felles eiendom som kommunen
og staten eier, kan gis bort i gave til kapitalister, slik at de kan tjene penger på den. Det finnes tusenvis av eksempler, men altså: For ikke lenge siden var det noe som het Televerket. Staten eide selskapet. Det ordna telefonledninger, sånn at folk i hele landet kunne ringe til hverandre. Nå heter det Telenor.
Det blei snakk om at Televerket skulle sette opp ei bygning i Tromsø. Tomta bygninga skulle stå på, var en del av Kirkeparken til domkirka, midt i byen, mot Sjøgata. Ei fin tomt og et fint sted. Å bygge ut nettet for telefoner var et offentlig ansvar – det var nasjonsbygging – det var vår felles framtid. Det var ingen privat hvemsomhelst som skulle ta plass i byens mest sentrale park, som skulle stjele utsikten mot sundet, som skulle redusere domkirkas prakt. Det var til vårt alles beste.
Så gikk det noen år. Televerket blei Telenor. Det blei privatisering og aksjer og børs og ikke lenger en del av ansvaret for vår felles framtid. Så gikk det noen år til. Da ville Telenor ha et nytt lokale, og de bygde utafor byen. Var det ikke da rimelig å levere gammelbygget tilbake til det offentlige? Det var visst ikke det. Telenor solgte det til andre private. Disse nye eierne sa til kommunen: Dere kan få leie huset av oss, som rådhus … Det sa kommunen nei til. Nå heter området «Prostneset næringspark» og skaffer eierne profitt når de selger og leier ut lokaler. Så Telenor tjente på å selge kommunal eiendom, og de nye eierne tjener på ei tomt som tilhørte byens park. Til sjuende og sist er det skattebetalerne som betaler.
Dette er et eksempel på noe typisk som skjedde da kapitalismen
vokste fram, men også
hele tida nå: Allmenningen,
den felles eiendommen, gis
bort til selskaper som har ett
mål: Tjene penger. Et annet
eksempel er private barnehager
der staten gir kapitalistiske
selskaper penger, slik at de kan
tjene penger på barnehagene.
Å gi kapitalister tomter i
byen, så de kan tjene penger
på boligbygging, er enda et
eksempel. Når staten bestemmer
hvem som skal få fiske
i havet og gjør det mulig for
store kapitalistiske selskaper
å ta fisken før den kommer til
land, er det å privatisere havet.
Gi felleseiendommen til noen
rike. Gi bort allmenningen.
Dette er landgrabbing.
Denne teksten har handla om det som kalles politisk økonomi.
Det har vært en smak
på hvordan marxister analyserer
kapitalismen. Vi har vært
innom ganske mye:
Vi har ikke tatt opp flere viktige ting. For eksempel produktivkrefter og produksjonsforhold. Heller ikke hvordan kapitalismen må føre til kriser som vi ser i flere land i Europa nå. Men dette går det an å lese om andre steder.
Spørsmålet denne teksten starta med, var: Hvorfor blir fattige fattige og rike
rike?
Jeg håper at spørsmålet har fått noen svar. Eller kanskje
aller helst – at leseren får lyst
til å studere saken litt nøyere!
Når en har skjønt en del, blir
en ofte opptatt av alt rundt seg
på en ny måte. Prøv sjøl! Jeg
vil anbefale et studiehefte som
Rød Ungdom ga ut for lenge
sia. (Ikke la deg plage av at det
er laget for flere år sia. Leser
ikke folk Bibelen og Koranen,
som er mange hundre år? Eller
Darwin fra 1869? Eller hører
på Beatles og Stones som er
mye eldre enn studieheftet til
Rød ungdom? Eller om du er 40 år gammel heller. Jeg har lest det på nytt nå). Heftet heter Kort innføring i Marxisme. Politisk økonomi. Studiehefte. Rød
Ungdom 1982. Du finner det her.
Jeg er nokså sikker på at du vil synes det er ganske lett. Du kommer til å kjenne igjen mye av det som står der, fordi du har lest denne artikkelen. Særlig hvis du leser sammen med andre.