Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

Et angrep på de fattigste

Jorun Gulbrandsen, Ebba Wergeland og Bjørgulf Claussen i Klassekampen 25. mars 2017


I desember var det 14 497 ettåringer som fikk kontantstøtte. Den bør ikke fjernes. Vi har fire grunner:

  1. Vi synes ikke det er riktig at mødre skal tvinges til å melde seg på arbeidsmarkedet når barnet er blitt tolv måneder.
  2. Kontantstøtta er nå i hovedsak blitt en nødvendig støtte til de fattigste familiene.
  3. Det er ikke kontantstøtta som hindrer innvandrerkvinner i å ta arbeid.
  4. Den såkalte «arbeidslinja» som politikerne handler etter, betyr at de kutter viktige trygdeytelser for å gjøre flere til jobbsøkere. Å fjerne kontantstøtta er en del av denne politikken.

Vi vil begrunne nærmere, men først opplyse dette: Barnet ditt kan få kontantstøtte i elleve måneder fra det er ett år til det er 23 måneder. Det er 6 000 kroner i måneden. Du kan ikke ha barnet ditt i en barnehage med offentlig støtte. Du kan ha lønnsarbeid og en annen form for barnepass. Du kan også få 50 prosent kontantstøtte hvis du har under 20 timer i uka i barnehage. Vilkårene rundt ordningen kan sikkert bli bedre, men å fjerne kontantstøtta er et dårlig forslag.

1. Nei til tvang

«Ingen mor maa til TIDSFORDRIV sitte med sit barn paa fanget. Er hun ikke beskjæftiget på annet vis, skal hun befatte sig med NYTTIG haandarbeide, sætte i stand sit eget eller barnets tøi, eller strikke strømper, hvortil hun som regel vil få garn, hvis hun ikke selv kan skaffe sig det.» Dette var fra husordensreglene i Bergen mødrehjem i 1916.

Historikeren Ida Blom har skrevet om konflikten mellom forsørgeransvar og omsorgsansvar blant ugifte mødre i Bergen 1916–1940. Å ta seg av barnet var moralsk høyverdig for den gifte mor. Det var mindre klart for de ugifte mødrene. Særlig i de første årene var kravene til forsørgelse sterke, men de fikk støtte, spesielt de tre første månedene etter fødselen, for å slippe å sette bort barnet. Det vesentlige var at barnet fikk bra stell, eventuelt på institusjon, og at kvinnen kunne gå tilbake til arbeidet.

Sett inn «mottaker av kontantstøtte» for «ugift». Likner det ikke på kampen for å tvinge mødre til tolv måneder gamle barn til å melde seg på arbeidsmarkedet? Den såkalte «arbeidslinja» vil lage stønadsordninger som styrer folks atferd mot jobbsøking framfor å spørre etter folks behov. Kontantstøtta undergraver arbeidslinja litt. Det er en viktig grunn til at vi forsvarer den.

Vi som skriver dette, mener barnehage er bra for barn. Men barn er forskjellige, behovene deres er forskjellige og barne­hagene er forskjellige. Og kravene fra arbeidslivet må ikke gå foran barnas behov. Barnehager burde være gratis. Vi støtter kampen ansatte fører for økt bemanning og kvalifisert personale, og vi er mot at velferdsprofitører skal sko seg på offentlige penger til barnehager. Samtidig mener vi at samfunnet må tåle at foreldre kan gjøre noen valg sjøl. Alle foreldre, ikke bare de med gode jobber og god råd.

Det er flere grunner til at folk velger kontantstøtte. Mange ønsker barnehageplass når barnet er ett år, men hvis barnet har bursdag etter 31. august, som er datoen for opptak de fleste steder, må de vente inntil ett år til. I mellomtiden kan mange tråkle seg fram til personlige løsninger: Noe er kontantstøtte, noe er redusert jobb for foreldrene hvis de kan få det og har råd til det, noen har fleksibel arbeidstid, noen har kanskje besteforeldre som kommer en eller to ganger i uka, noen kan jobbe litt hjemme. Noen bruker pengene for å få til en myk tilvenning i barnehagen. Noen tar imot kontantstøtte det året fordi de velger å søke barnehageplass først når barnet er to år. Og noen velger å leve svært sparsommelig for å være sammen med barnet/barna sine så mye de kan. Slike valg må være mulig.

Så er det mange som ikke kan velge. Det kan være kvinner som ikke har hatt lønnsarbeid før de fikk barn, og som derfor ikke har noe å gå til etter fødselen. Det er også et distriktsperspektiv her, kvinner kan bo på steder hvor det er få arbeidsplasser, kvinner som bare har fått en 14 prosents jobb på sjukehjemmet og det er langt til nærmeste barnehage, det kan være så mangt. Fylker med størst andel av mottakere av kontantstøtte, er Østfold, Vest-Agder, Sogn og Fjordane og Telemark. De med god lønn og gode jobber kan være fleksible og gjøre ulike valg. Den fleksibiliteten har ikke alle. Kontantstøtta bøter litt på det.

2. En støtte til fattige

Kontantstøtta ble vedtatt av Stortinget i 1998, og i 1999 ble den brukt av 77 prosent av alle barn i kontantstøttealder. Nå er det vel 22 prosent som gjør det, eller 14 500. Den viktigste grunnen til den store nedgangen, i tillegg til at toåringene mistet kontantstøtten i 2012, er trolig utbygginga av barnehager fra 2004. Lønnsvekst og bedre jobbmuligheter kan også ha hatt betydning.

Hvem er de 14 500? De fleste av dem er fattige: «Den kraftige nedgangen i antall personer som mottar kontantstøtte har ført til at ordningen har blitt en kontantutbetaling til de mest marginaliserte familiene som preges av barnefattigdom. Fattigdom begrenser alltid valgfriheten for den enkelte, og det er ikke tvil om at det er mange foreldre som sårt trenger kontantstøttepengene.» (Brita Bungum, NTNU, Forskning.no 21. mars 2016.)

Så fikk vi en nyhet i slutten av februar: Nesten 100 000 barn vokser opp i varig fattigdom i Norge. Og en stor del av de 14 500 ettåringer med kontantstøtte er nok å finne der. Du skal ha hatt et økonomisk godt og ubekymra liv siden barndommen, hvis du ikke forstår hvor viktig 6 000 kroner kan være, for dem som har nesten ingenting. Du skal også ha ganske sterk mage hvis du vil stå overfor en fattig familie og si til dem, ansikt til ansikt, at staten eller Oslo kommune vil ta fra dere pengene fordi det er til deres eget beste.

Kontantstøtta er ikke noen løsning på økende barnefattigdom. Men det blir i alle fall ikke bedre om den kuttes. Skiftende regjeringer har sagt at det beste midlet mot fattigdom er arbeid. Men hva om du ikke får arbeid, og i alle fall ikke tarifflønn?

Til nå har vi ikke berørt elefanten i rommet: Innvandrerkvinnene som blir holdt hjemme fra arbeidsliv og integrering på grunn av kontantstøtta. Ja, for blir de ikke det da?

3. Nei, det er ikke kontantstøtta som hindrer innvandrerkvinner i å ta arbeid

Andelen barn med innvandrerbakgrunn som mottar kontantstøtte øker ikke, tross heving av satsene i 2014, men synker: Av alle barn med foreldrebakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, har bruken av kontantstøtte gått fra cirka 75 prosent til 45 prosent. Noen eksempler (2015): Foreldre med bakgrunn fra Eritrea: 57 barn på 13–23 måneder, Vietnam 111 barn. Afghanistan 189. Somalia 530. Det er cirka 30 000 somaliere i Norge, og åtte av ti barn med somaliske foreldre er fattige.

Sysselsettinga blant innvandrerkvinner øker. I oktober 2016 kom Nav med en vurdering om konsekvensene av den økninga i kontantstøtta til 6 000 kroner som skjedde i 2014. Ville den føre til at færre tok lønnsarbeid? I løpet av perioden gikk sysselsettingen opp, men mindre blant kvinner som hadde barn i kontantstøttealder, enn blant dem som ikke hadde det. Rapporten sier forsiktig at «satsendringen kan ha ført til en mindre økning i sysselsettingen» enn uten en slik satsendring (Betzy Hedding, Arbeid og velferd nr. 3, 2016). Og om innvandrerbakgrunn som forklaring, sier den «Det er snarere en opphopning av personer med lav inntekt, enten de har norsk eller ikke-norsk landbakgrunn. Disse står enten uten arbeid, eller kan være mer tilbøyelige til å motta kontantstøtte fordi den tapte arbeidsinntekten ved å være hjemme er relativt lav.»

Kortere sagt, sysselsettinga gikk opp for alle, men økninga var mindre for dem med ettåringer enn for dem uten ettåringer.
Dette lagde NTB pressemelding av. Forsøk å ha i mente at kvinner med og uten barn i kontantstøttealder og med og uten innvandrerbakgrunn øker sin deltakelse i arbeidslivet, at yrkesdeltakelsen til kvinner er nær menns, at de aller fleste barna går i barnehage og at fellesnevneren til dem som får kontantstøtte, i stor grad er at de deler skjebne: De har lav inntekt. Men her var det ingen nyanser. Over hele landet kom avisene med likelydende oppslag i slutten av oktober 2016:

Nettavisen: Nav-rapport: Flere velger kontantstøtte framfor å jobbe – særlig innvandrere.

Så nå er dette blitt en sannhet som politikere bare kan gjenta og gjenta, de som har utropt fjerning av kontantstøtta til det viktigste velferdspolitiske tiltaket for integrering, og at dette er til innvandrerkvinnenes eget beste.

Vi mener at kvinner skal ha rett til en jobb å leve av og forsørge eventuelle unger på, full jobb om hun vil, noe som er svært mye mer realistisk hvis normalarbeidsdagen var på seks timer. Og med tariffavtale og ordna forhold. Økonomisk sjølstendighet er grunnlaget for å kunne gjøre egne valg i livet, og sjølsagt er ikke kontantstøtte et tilstrekkelig svar i den sammenhengen. Så vi har lyst til å si til politikere som vil sørge for anstendig jobb til alle innvandrerkvinner: Hva med å lage arbeidsplasser som også har opplæring i norsk, tilknytta arbeidet? Det finnes erfaringer med slikt, som «Mangfold i arbeidslivet» kan fortelle om.

Hva med å gi bort gratis barnehageplasser samtidig? Gratis tid på SFO (eller AKS som det heter i Oslo)? Sørge for at arbeidsgivere ikke skal få lov til diskriminere arbeidssøkere med navn som Jorge og Aishe? Få fortgang i at folk med utdanning fra andre land, kan få den vurdert og eventuelt anerkjent i Norge?

Det norske samfunnet har ikke jobb til alle kvinner som ønsker det. Hvem vil ikke heller ha fast jobb enn å få 6 000 kroner i kontantstøtte i elleve måneder?

Vi undrer oss over byrådet i Oslo, som ifølge avisene vil ta for seg utvalgte bydeler der folk skal miste kontantstøtta. Bydelene Østensjø, Sagene og Søndre Nordstrand er nevnt. Det har vært en økning av kontantstøtta på ett område, og det er til ettåringer med mødre fra EØS-land, spesielt Polen. Fra 2004 har det vært slik at folk som jobber her og som bor i et EØS-land, har rett til å få kontantstøtte også mens barnet bor i hjemlandet. Antallet EØS-land har økt, og arbeidsinnvandringa har økt også. I 2016 var det 583 ettåringer i Polen som fikk kontantstøtte.

4. Overklassens enkle syn

Ta fra dem som lite har. Unge funksjonshemmede mister bostøtte. Pensjonsreformen gir arbeiderklassen dårligere pensjon. Enslige forsørgere har fått dårligere vilkår. Og mye mer.

Siden 1990-tallet har politikerne innført arbeidslinja i sosialpolitikken, under slagordet «det skal lønne seg å arbeide». Det betyr først og fremst at det er blitt dårligere økonomi for dem som ikke har lønnsarbeid, uansett hva årsaken er. Dette var også standardoppskriften for fattighjelpen på 1800-tallet. Den bygger på overklassens enkle syn på stønadsmottakere, arbeidsløse og fattige. De er late og arbeidssky, men de lar seg til nød tvinge i arbeid hvis det å være utenfor arbeidsmarkedet blir verre enn selv den usleste og mest underbetalte jobben. Det var den som dukket opp igjen på 1990-tallet. Trygdene skulle først og fremst brukes til å styre flere mot arbeidsmarkedet, mens behovene deres kom i andre rekke. Teorien var at de fleste heller ville ha trygd enn arbeid, derfor var et annet av slagordene «Vi skal gjøre arbeid til førstevalg.»

Kontantstøtta bryter med arbeidslinja, og er derfor i hardt vær. Men dette er ikke det eneste angrepet på trygdeordningene. «Det skal lønne seg å arbeide» betyr at det skal straffe seg å være uten arbeid. Det rammer de fattigste hardest.