Ekteskapets lenker og hymens bånd er noe vi veit om. Men før i tida var det alvor! På den tida da industrialiseringa begynte å utvikle seg i England, kunne det gå hardt for seg. Det var tilfeller der folk blei tvangsgifta. Hvis ei jente skulle ha barn, men ikke ville si hvem som var far, hendte det at de lokale myndighetene i kirkesognet leita opp en fattig fyr og vedtok at disse to skulle gifte seg. Begrunnelsen var at sognet skulle slippe å betale fattigunderstøttelse til mor og barn. Noen blei til og med lagt i jern og båret oppover kirkegulvet. Hva var det som hadde skjedd, som ga støtet til slike tiltak?
Litteraturen om de engelske kvinnenes historie forteller om hvordan og hvorfor ekteskapets lover oppsto. I dag har mann og kone felles plikt til å forsørge hverandre og sine barn, mens det for ikke lenge sia bare var mannens plikt overfor kone og barn. Og loven om mannens forsørgelsesbyrde kom da industrialiseringa tok til. Hvem ville ha denne loven?
De aller fleste spiste mat før den nye loven kom. Men som i alle samfunn der det store flertallet lever av landbruk, måtte alle jobbe for å få mest mulig ut av jorda, både menn, kvinner og barn var nødt til det. De eneste som blei forsørga, var de rikeste, nemlig adelen og godseiera. De blei forsørga av de fattigste. Sjølsagt fantes det kvinneundertrykking på denne tida også, kvinner blei banka og kvinner sleit, men det var svært vanskelig å komme på tanken at kvinnene blei forsørga av en mann. For kvinnene var tydelig og direkte økonomisk nødvendige, like mye som mannen, for at den lille gården, bruket eller plassen skulle gi dem og barna nesten nok å spise.
Men da kapitalismen begynte å utvikle seg, trengte de nye fabrikkeiera arbeidskraft til verkstedene, gruvene og fabrikkene. Tvangstiltak blei satt inn mot den fattige landbefolkninga sånn at mange blei ruinert og drivi fra jorda. Det som skulle til for at de skulle kunne opprettholde livet, blei tatt fra dem. Tusener på tusener blei nødt til å leite etter lønnsarbeid for å overleve. Og ettersom mannen ikke hadde en unge i magen, en ved brystet og tre i skjørtet, var det han som dro først. Inn til byene, fabrikkene og verkstedene, til bittesmå lønninger som knapt kunne forsørge noen mann, og slett ikke kone og barn i tillegg.
Hva skjedde med de tusener av kvinner og barn som ikke lenger hadde noen jord å jobbe på, og som ikke dro inn til byene? De vandra. Flokker av kvinner og barn gikk fra sted til sted for å søke arbeid på en gård, for å få mat, de sov i grøfter, unger blei født, de hadde ikke husly. Det var en tragedie.
Dette er bakgrunnen for ekteskapslovene. For på den tida fantes ei fattigkasse. Det var kjerka som bestyrte den, og det var de rike bøndene og adelen som ytte skjerv til denne kassa og var snille mot almuen. Men nå blei det for mange fattige for dem. Så de krevde at den som var gift, skulle forsørges av mannen, og ikke av fattigkassa. Det blei som de ville. Loven om forsørgelsesplikt blei begrunna med at fattigkassa skulle spares.
Roberta Hamilton, engelsk forfatter, skriver at fra da av var ikke ekteskapet en praktisk ordning til gjensidig fordel slik det på et vis hadde vært for alminnelige folk. Den nye utviklinga med lønnsarbeid, som den nye loven var et resultat av, gjorde ekteskapet til en plikt for mannen overfor staten, i sannhet en byrde for ham, og et hinder for ham i å overleve. Men for kvinnene blei ekteskapet den eneste matkupongen, en svært usikker matkupong.
I dag blir ikke folk direkte tvangsgifta. Ingen blir frakta i lenker for å spare sosialkontoret. Men boligprisene og barnehageprisene er nå sånn at myndighetene nærmest tvinger to lønninger til å bo sammen. En barnehageplass til 3000 i måneden, hvem er den for? Ikke er disse plassene ment for fattige foreldres barn, og slett ikke for enslige mødres. Det er tydeligvis flere måter å oppnå det samme på, uten å bære folk oppover kirkegølvet i lenker. Mer moderne måter.
Høyredamene i byregjeringa i Oslo sier at det er foreldrenes egen sak å bruke penger på ungene sine, og at hvis de ikke vil det, så kan de ha det så godt. Det er ingen av dem som sier at enslige mødre som ikke har penger, egentlig bør gifte seg med en rik mann. Men det er det de mener.