På bildet over er det ei mor og en far, ei jente på tjue måneder, ei tante med hvit hatt og en mann fra Leieboerforeninga i Oslo. Politiet er ikke med på bildet. Heller ikke Broberg. Dette er i slutten av juli i 1950.
Da jeg ble litt større enn veldig liten, kunne jeg navnet på meg sjøl – mora og faren min het mor og far, og så var det Broberg.
Lørdag 29. juli sto det på forsida i avisa Friheten:
«UTKASTELSE uten lovlig grunnlag. Familietragedie uten sidestykke utspilt i Parkveien.»
Videre:
«Klokka 22 i går ble familien Gulbrandsen i Parkveien 1 anholdt av politiet i samband med en utkastelse som var begjært av gårdeieren, men som ennå ikke var avgjort på rettslig vis. Til stede ved anholdelsen var også venn av familien, Aslaug Tangen, samt Leieboerforeningens sekretær Odd Eidsvoll. Samtlige ble beordret til å holde seg i ro inntil politiet hadde hentet forsterkninger, og da disse kom til stede halvannen time senere, ble «fangene» ført med makt inn i «Svarte-Marja» som kjørte til Hegdehaugen politistasjon. Datteren på 20 måneder var blant de arresterte.
Politiets framgangsmåte var ytterst brutal. Familiefaren Øivind Gulbrandsen var i øyeblikket nede i porten, politifolkene kastet seg bare over ham, og med armene på nakken måtte han krype inn i politibilen. Eidsvoll fikk selv en rute knust av politiet i den bil han hadde der.»
Det kan kanskje være nyttig å vite at faren min var jern- og metallarbeider, idrettsmann, hadde vært bryter og sparka fotball. Mora mi var jern- og metallarbeider, håndballspiller og hadde plukka tonn med turnips i barndommen, men var nok opptatt med den laveste i forsamlinga akkurat da.
På politistasjonen var det snille politifolk, og en gikk ut og kjøpte melk til meg. Mora og faren min nekta å gå ut da de blei løslatt. «Vi har ikke noe sted å gå», sa mora mi og blei sittende. «Vi vil bo her.» Det var ikke mulig.
I 1945, da den andre verdenskrigen slutta, var det bolignød i hele landet. Det var ikke bygd boliger under krigen, tvert imot var tusenvis bomba i stykker, og materialer var brukt til krig. Statistisk årbok for Oslo forteller om 1948, det året jeg ble født:
Hussøkende familier ved Oslo kommunale leiegårdskontor:
Familier: 14 161
med personer: 36 488
derav barn: 7 148
Mora mi har fortalt at hun leide en hybel, et rom i Parkveien 1, av en som het Broberg. Han leide en stor leilighet og dreiv med framleie. Mora og faren min gifta seg våren 1948, før jeg blei født i oktober, og faren min flytta inn på hybelen. Begge hadde jobb.
Broberg ville ikke ha barn der, så han sa dem opp. Han skreiv: «I henhold til pålegg fra utleieren oppsies De herved til forflytning innen 30 dager. Årsaken hertil er at De uten tillatelse høsten 1948 har tatt Deres barn Jorun Marie inn på rommet, hvilket forhold fremdeles fortsetter.»
Leieboerforeninga sendte saka til Husleieretten. Det skjedde mye kokkelimonke mellom gårdeier Torger Backe og Broberg, men det er for langt å fortelle om her. 10. oktober 1950 skreiv Friheten at Namsretten hadde bestemt at utkastelsen skulle oppheves. Det var ikke eierne enig i. Så mora og faren min visste de måtte finne på noe annet enn å bo i Parkveien.
Det var mange aksjoner for å hindre utkastelser. Avisa Friheten sa ifra, som her: «Leieboere! Møt fram i Tomtegata 4 mandag 3. januar klokka 10. Sammen skal vi hindre utkastelsen!» Hilsen Leiv Klevstul, tillitsmann i Leieboerforeninga.
Den utkastelsen blei utsatt til 7. januar, og 10. januar sto det i Friheten: «Det var svart av folk. Oppgangen og porten var korka av mennesker.» Ingen klarte å kaste ut noen som helst. Det var i 1949.
Men utkastelsen av mora og faren min og meg kom nok brått på. Det skjedde om kvelden, og det var bare tante Aslaug og sekretæren i Leieboerforeninga, Odd Eidsvoll, som de fikk tak i, jeg veit ikke hvordan. Folk flest hadde ikke telefon.
Etter at vi blei kasta ut 22. juli, bodde vi hos tante Hedvig og onkel Ansgar. Kusine Mona forteller: «Da dere blei kasta ut, fikk vi vite det dagen etter, da vi leste Friheten! Det var grusomt!» Hedvig var en av søstrene til faren min. De hadde en leilighet på 42 kvadratmeter i ei av mursteinsblokkene på Bjølsen i Oslo.
Der bodde også kusine Mona (12) og fetter Trond (8). Mora og faren min og jeg fikk soverommet. I stua sov Hedvig, Ansgar og unga. Mona mener at hun og Trond antakelig sov i stoler som var satt mot hverandre. Noen ganger bodde det to til der. Mona sier hun aldri tenkte over at dette var noe rart. Ansgar var murerhåndlanger, han bar seksti-kilos sekker og var umåtelig sterk. Hvis han ville, kunne han sikkert ha lagd knute på Broberg.
Så fikk foreldra mine høre om ei sommerhytte i nærheten av togstasjonen i Nittedal på Gjøvikbanen. De må ha fått låne noen penger, for den kjøpte de. Jeg tror de slo på noen huntonittplater på innsida av veggene i rommet og flytta inn før jul. Hytta var på 16 kvadratmeter brutto golvflate. Jeg syntes det var fint der. En behøvde ikke leite etter noe!