Joruns tavle

Startside | Temaoversikt

... blir en stor å

Klassekampen 9. mars 1987


Fredag kveld klokka sju i Folkets Hus. Kvinnegruppa i Sandefjord skal ha 8. mars-møte. Svært beherska vandring til vinduene. Kommer det noen? Er det satt fram for mange kaffe­kopper? Hvor lite folk kan komme uten at det er pinlig? Ingen sier dette. Jeg bare trur det blir tenkt.

Det har ikke vært noe arrangement på 8. mars før, ihvertfall ikke de seinere åra. Men i løpet av det siste året har noen ytterst få kvinner gått sammen om å lage Sandefjord Kvinnegruppe. Ut på gata med en gang: En stand hvor kvinnene krevde flere barnehager. Ny stand: Her er Sandefjord Kvinnegruppe, vi vil bli flere, kom på møte hos oss. Ingen nye kom.

Nytt møte før 8. mars: Bli med på å markere den internasjonale kvinnedagen! Ingen flere enn de sjøl. Hvordan skal dette gå? Greier vi å lage møte? Innlederen var klar, men det viktigste: Hvordan skal vi få folk til å komme? Fire pessimistiske kvinner lurte fælt på det. Men nå er ikke akkurat kvinnfolk kjent for å gi seg så lett. 8. mars-møte skulle det bli.

Mange bekker små ...

De skreiv leserbrev i Sandefjord Blad om kvinnedagen. De oppsøkte avisa sjøl og fikk forhåndsomtale. Annonse blei satt inn. Den lokale RV-radioen var god å ha. Lapper om møtet blei hengt opp her og der. De snakka med venner og bekjente som lovte å hjelpe til med kaker og loddpremier.

Så kom altså kvelden da det skulle vise seg om alt arbeidet hadde betydd noe. Og resultatet kom. Seksti mennesker, de aller fleste kvinner sjølsagt, men også noen menn. Fram med flere kopper! Kok mer kaffe! Heldigvis har vi nok kaker! Tone Kristin Riise Bårdsen, en av ildsjelene i Kvinnegruppa, kunne åpne møtet og gi ordet til Ellen Bjerkeseth. Ellen, ei 17 år gammal jente, som leste sine egne ord om hvordan kvinner og unge jenter møter kvinneundertrykking overalt, men også om at jenter slåss imot.

Og Riksvei 310! Denne utrettelige aktivistgruppa som spiller og synger ute på gata og på møter, som stadig lager nye sanger om solidaritet, mot utbytting og kvinneundertrykking. Liv Bremer sto opp og ba alle om å komme til nabobyen Tønsberg på 8. mars og gå i tog.

Stor stemning, blide fjes, og ikke minst: Flere skreiv seg på liste for å få kontakt med Kvinnegruppa.

Denne historia er sjølsagt svært hverdagslig. For slike erfaringer som kvinnegruppa i Sandefjord har fått, slike erfaringer har mange andre kvinneaktivister over hele landet: Komme sammen, snakke, prøve, pån igjen, organisere, nytt forsøk. Dette er Måten å få ting til å skje på. Men samtidig kan historier som denne ha svært stor betydning.

Organisering, organisering

At det i by etter by, kommune etter kommune, blir et organisert kvinnearbeid, det er helt nødvendig for kvinnekampen. På hvilken annen måte skal bensinstasjoner, kiosker og butikker bli utsatt for at kvinner kommer sammen og inspiserer om pornoen er vekk? Er det noen annen måte å lage underskriftsaksjon for barnehager på, enn å diskutere og organisere det i ei gruppe? Hvordan skal du kunne forstå at mye av det du virkelig strir med, ikke bare gjelder deg, men alle kvinner, hvis du ikke har noe sted å diskutere det? Hvordan kan fakta om lønns- og arbeidsforholda i kvinneyrkene komme på bordet hvis ikke kvinner i ulike kvinnejobber kommer sammen og forteller? Og hva kan ikke Kvinnefronten gjøre med slik kunnskap?

Da kan Kvinnefronten anmelde LO-ledelsen til Likestillingsombudet, og det har de gjort. For når omtrent 80 av LOs kvinnelige medlemmer går ned i lønn når det ikke blir generelt tillegg ved lønnsoppgjøret, da går LO-ledelsens politikk spesielt utover kvinner. Hvilke andre kvinneorganisasjoner enn Kvinnefronten ser på oppgjørsformen som en arena for kvinnekamp? Det at kvinnfolk ønsker seg 6-timersdagen – hvor mye kraft blir det i det, hvis ikke noen organiserer sånn at kvinnene får sagt fra om det? Sånn som Kvinnefronten gjør ved å lage møter, demonstrasjoner, og argumentsamlinger som kvinnene trenger? Alt er tålmodig arbeid hvor hver bit er liten.

Fram med spaden

Mao Zedong fortalte om den dumme gamle mannen som ville få vekk fjellene som sperra veien fra huset hans med en liten spade. Han var dum. Den kloke oldingen pekte på det alle måtte skjønne: Dette var bare tull. Den dumme gamle mannen brydde seg ikke om sånn visdom, han spadde likavæl. Han mente at hvis han og etterkommerne hans spadde lenge nok, så skulle de nok få vekk fjella. Dette gjorde inntrykk på gudene, som flytta fjella for mannen. Vi trur ikke på guder, sa Mao, men vi trur på folket. Bare vi holder på å spa lenge nok, så flytter folk fjell.

Et viktig problem i Norge er at det finnes for mange kloke oldinger i alle aldre. Det kvinnekampen trenger, er flere dumminger som tør å spa.


Historia om den dumme gamle mannen kan du lese her: http://akp.no/ml-historie/pdf/klassikerne/mao/de_tre_mest_leste.pdf